Åpen Folkekirke eller apostolisk kirke

Et spørsmål tvinger seg fram: «Hva er apostlenes lære» i vår kirke i dag? Hvordan vil man at menighetene skal forstå dette når det bekjennes i gudstjenesten?

Ved de store høytider bekjenner menigheten samlet til gudstjeneste Den nikenske trosbekjennelse. Et av leddene lyder:

«Jeg tror (…) på en hellig, alminnelig og apostolisk kirke.»

Det er en viktig begivenhet, når menigheten samlet til gudstjeneste fremsier denne bekjennelsen. Den nikenske trosbekjennelse er anerkjent og brukt av kristenheten – de ulike kirker, helt fra år 325. I vår lutherske kirke er den et læresymbol som en prest i sin ordinasjon lover å forkynne og leve etter. Biskopen, «gjennom forkynnelse og sakramentforvaltning tar vare på den apostoliske lære etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse og fremmer og bevarer enheten i Guds kirke» (Tjenesteordning for biskoper §§1). Dette er i samsvar med Ap.gj. 2,42: «De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.

Et spørsmål tvinger seg fram: «Hva er apostlenes lære» i vår kirke i dag?

Hvordan vil man at menighetene skal forstå dette når det bekjennes i gudstjenesten?

Det er i høy grad påkrevet at ledelsen i vår kirke og den meget aktive og dominerende Åpen Folkekirke som påberoper seg å være vegviser for kirken og folket, klargjør hva man mener med bekjennelsen, «en apostolisk kirke».

«Paulus som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel» (1.Kor 1,1; sml. 2.Kor 1,1 Rom 1,1 og 1.Tim 1,1). Denne Jesu Kristi apostel gir oss retningslinjer for vårt kristenliv – også for samlivet mellom mann og kvinne. I sin presentasjon av seg selv som apostel, og det evangelium han er satt til å forkynne for en menighet han ikke tidligere hadde besøkt, nemlig menigheten i Roma, er det viktig for han å omtale samlivet mellom mann og kvinne og refse «skammelige lidenskaper. (…) Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige (…) og menn (som) drev utukt med menn» (Rom 1,24ff). Det er apostelens formaning som han også nevner i andre brev.

For en tid tilbake leverte prost Trond Bakkevig et forsvar for vigsling/velsignelse av likekjønnede idet han fremholdt at skaperordningene ikke er nevnt i Bibelen. Han hevdet: «Aller viktigst er likevel at vi har respekt for voksne mennesker egne avgjørelser» (Aftp. 21.12 - 2013). Åste Dokka, medlem av Bispemøtets samlivsetiske utvalg og stipendiat ved Det teologiske fakultet, uttalte: «Jeg er uenig med Bibelen –(…) Jeg tror jeg vet bedre enn Paulus» (Kirke og kultur, 4. 2013, 368). Så vidt vites står disse personer for det samme i dag sammen med Åpen Folkekirke. Forutsetning og retningsgivende for kirkens lære, etiske normer og liv, er følgelig folket, samfunnet, den vanlige menneskelige oppfatning av hva kjærlighet og rett liv er. Det betyr endring fra tid til tid, sted til sted, med andre ord, relativisme, en situasjonsetikk og en oppløsning både for kirken og enkeltmennesket. Kirken mister sin identitet og sitt apostoliske feste i Bibelen. Kirken blir ikke lenger en motkultur med et gudgitt oppdrag i vårt samfunn og i vår verden.

«Det viktigste ved situasjonen,» skrev biskop Eivind Berggrav i sin tid, «er at situasjonen ikke er det viktigste.» Kirkens apostoliske åpenbaringsord gitt oss i Bibelen skal skape en kvalitativt ny situasjon og dermed omforme menneskets liv og gi det, de av seg selv etter sin egen natur hverken mener eller spør etter. Det mennesket selv etter egen vilje og fornuft kan finne fram til eller skape vil alltid være relativt og bestemt av tid, sted og situasjon og aldri bli normativt med et feste utenfor mennesket og dets situasjon. Men det er det kirken sak å påpeke, stadig minne om og hjelpe til å fastholde. Sannhet og normer for menneskenes liv og fellesskap avgjøres ikke ved håndsopprekning i en kirkelig sammenslutning eller råd, men ved å søke inn til hva apostlenes lære er og vil være overordnet en Åpen Folkekirkes votum.

La meg sitere det mine svenske venner sier: Den mest åpne kirke er kirkeruinen.