Annerledesdagen

«Dette er dagen 
som Herren har gjort; 
la oss juble og 
glede oss på den!» Salme 118:24

I morgen er det søndag. For en velsignelse! Sjudagers-rytmen er perfekt. Den er i pakt med Guds skaperplan. Gud ville gi oss en hviledag! I en bok leste jeg en gang: Vi trenger en dag som drar oss ut av «trivialitetens jernring». Jeg skjønte poenget.

Riktignok hviler vi på ulike måter. Den som har et slitsomt kroppsarbeid, og den som sitter over datamaskinen på et kontor, har ulike behov. Men begge trenger rekreasjon. Noen kan føle behov for å sove littutpå på søndagsmorgenen. Andre søker kanskje naturopplevelser eller sørger for en bedre middag denne dagen.

Noen finner hvilen på tur i parken eller i den friske lufta ved fjellvannet. Familiebesøk kan det også bli, med lek og moro. Søndagen gir – i alle fall noen av oss – muligheter for å styrke kontakten med slekt og venner.

Uformelle kaffebesøk kan bli en felles rekreasjon – om en ikke legger lista for høyt. For ikke å snakke om en oppmuntrende snarvisitt til noen som ikke kommer seg ut. Du blir glad av det selv.

«Dette er dagen som Herren har gjort.» Nyt den. Og la den være din annerledesdag.

Forresten: Er søndagen bare en hviledag og fridag?

Hovedpoengene ved det tredje budet (sabbatsbudet) var hvileog samling om Guds ord. Annerledesdagen legger til rette for akkurat dette. Den kristne kirkes søndagsfeiring ivaretok tidlig begge disse poengene med hviledagsbudet.

I trosopplæringen lærte de: Du skal holde hviledagenhellig. Hviledag. Helligdag. En dag med mindre tempo, en dag som helliges vedGuds ord og bønn.

Hvorfor nettopp søndagen?

Søndagen er den første dagen i uken – den dagen Jesus sto opp av graven. De første kristne kalte denHerrens dag (Åp 1:10). Da samlet de seg og gjentok påskedagens jublende budskap: «Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære» (jf. 1 Kor 12:3 og Fil 2:11).

De var født på ny inn i Guds familie og visste at de var medarvinger med ham, alle troendes bror. Han er Herren som har beseiret døden, og som sitter ved Faderens høyre hånd.

Vi står i en rik og gammel tradisjon. Fra cirka år 110 e.Kr. foreligger det et brev om kristne mennesker nord i Lilleasia. Stattholderen Plinius skrev til keiseren i Roma at de kristne pleide å samles på en bestemt dag (søndagen) før soloppgang.

De sang vekselsanger til Kristus som til en Gud. Og han føyde til et par setninger som bare kan tolkes slik: De kristne forpliktet seg på å ha Guds bud som rettesnor for livet.

Men er ikke Herrens dag dagen for Jesu gjenkomst?

Jo. Herrens dag er også navnet på den dagen da Gud skal sette punktum. Den skal komme som en tyv, skrev apostelen Peter. Som en overraskelse. Jesus selv kalte denden ytterste dag/den siste dag.

For Guds menighet blir dette en gledens dag, som en reprise på påskedag: «Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten. For han har makt til å underlegge seg alt» (Fil 3:21).

Da skal alle troende, både de som lever, og de som er døde, forenes. Det blir en salig sabbatshvile (Heb 4:9)! Søndagen, Herrens dag, peker derfor bådetilbake til påskedagen ogframover til «vår» påskedag.

I morgen skal jeg slappe av. Det skal bli godt. Men jeg gleder meg også til å møte andre kristne. Vi skal samles for å synge lovsanger til Gud. Og vi leser fra den boken der han veileder oss i å leve et hellig liv (som Plinius skrev om).

Hviledagen. Helligdagen. Herrens dag.

La meg få avslutte med et søndags-vers: «Han er oppstanden, store bud, min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen. Min Jesu seierrike død fordømmelsenes piler brøt og knuste mørkets våpen.» Med takk ser jeg tilbake. Og med glede ser jeg framover. God søndag.

«Dette er dagen 
som Herren har gjort; 
la oss juble og 
glede oss på den!»

Salme 118:24

Behov for mer inspirasjon?