Å være kirke i et polarisert samfunn

Hva gjør polariseringen med oss? Hvordan velger vi de ord og handlinger som bringer kirkefremmede mennesker små eller store skritt nærmere Gud?

Norsk råd for misjon og evangelisering (Norme) skulle hatt sin årlige lederdag denne måneden. På grunn av smittevernsituasjonen er arrangementet avlyst. Men temaet for dagen er fortsatt hyperaktuelt:

«Mellom tydelighet og taushet. Å være kirke- og organisasjonsleder i et polarisert samfunn.» Med dette er vi ikke bare opptatt av strategiene, synspunktene og posisjonene, men også av lederne selv. Hva gjør polariseringen med oss? Hvordan forholder vi oss til den?

Det er ingen tvil om at vi lever i en polarisert verden. Presidentvalget i USA er ett ferskt eksempel. Retorikken er skarp og uforsonlig. Mye står på spill. Men polariseringen stopper ikke her. Også ellers ser vi steile fronter. Klimaet mellom nasjoner, folkegrupper, fellesskap og enkeltpersoner er tidvis betent.

Teknologi og medieutvikling bidrar til at situasjonen tilspisses. Kommunikasjonsflommen er enorm. Sosiale medier bidrar til at flere får sagt sitt. Demokratiseringen av mediene fascinerer. Mange mener mye, sterkt og ofte om det meste.

Selv mottar jeg daglig friske innspill fra afrikanske ungdommer om fotball, religion og politikk. De holder til i områder hvor jeg bodde for tjuefem år siden. Den gangen hadde de knapt strøm og enda mindre digitale hjelpemidler. Nå sprer de begeistret sine synspunkter og lurer på hva jeg tenker. Artig!

Men muligheter skaper også utfordringer. Stemningen er fortettet. Med få tastetrykk beveger vi menneskesinn; enten vi bor her eller der. Det er ikke gitt at vi kommuniserer klokt når de vi snakker med er usynlige.

Eventuelle skader lar seg ikke reparere over en god kopp kaffe. Det verste vi lirer av oss tar plass i folks hjerter og tanker og spres videre. Grunnleggende kommunikasjon blir vanskelig. Hvordan kan vi stå for noe og samtidig bli forstått?

Polariseringen blir ekstra krevende når eksistensielle spørsmål berøres. Terrorhandlingene i Paris har, som ett eksempel, både lokal betydning og verdensvid aktualitet. Vi reagerer selvsagt sterkt når noen blir halshogget eller drept fordi de tror, tenker og handler annerledes. Dette kan ikke forbigås i stillhet.

Heller ikke om noen opplever vår fordømmelse sårende eller krenkende. Ytringsfrihet og trosfrihet er urokkelige søyler i et velfungerende demokrati. Men ikke alle debatter er like klare.

Vi må ofte spørre: Når skal vi tale, og når skal vi tie? Hvordan er vi tydelige uten å bli unødig polariserende? Hvordan kan vi løfte opp det gode og byggende? Er vi så opptatt av de mange enkeltkampene av vi taper den store krigen?

Disse spørsmålene har stor relevans både for indrekirkelige debatter og kristenhetens eksternkommunikasjon i samfunnet. I den delen av Kirke-Norge Norme representer, er det ofte og ikke unaturlig en uuttalt forventning om at ledere skal være tydelige.

Vi står for noe som andre må få del i. Kristus, evangeliet og Guds ord er da ikke på billigsalg! Samtidig tenker vi nok for lite over hvem vi til enhver tid snakker med.

Den nødvendige «indrekristelige» samtalen kan fort oppfattes som spill for eget galleri. En kan fort si det som skal til for å høste anerkjennelse i egne ekkokamre.

Burde vi ikke heller velge tilnærminger i ord og handling som bringer kirkefremmede mennesker små eller store skritt nærmere Gud? Vi kan ikke opptre som om det kristne enhetssamfunnet fortsatt eksisterer.

Hvordan kan vi være lys og salt i et pluralistisk samfunn hvor avstanden til kirke og kristendom stadig øker? Dette er det viktigste spørsmålet vi bør stille i en postmoderne, europeisk misjonskontekst.

Hvilke forventninger har en til kristenledere når frontene er steile? Mens noen ledere kanskje er alt for høylytte, er andre altfor tause. Mens noen med fordel kunne utfordres på frekvens, hyppighet og lydnivå, burde andre utfordres på om det i det hele tatt er noe som betyr noe for dem.

Dvask og likegyldig kristendom er ubrukelig. Komfortsone og popularitet må derfor aldri styre verken vår tale eller vår taushet, men derimot det som er rett, klokt og som betyr noe. Som kristenledere må vi i vår strategiske tenkning evne å forholde oss til bibelsk fundert sannhet, kulturell kontekst og arbeidet for kristen enhet samtidig.

Så må vi nok også lære å skjelne enda bedre mellom hva som tilhører politikkens og menighetens ulike verktøyskrin. Ikke sjelden møter vi «konservative» kristenledere med en problematisk teokratisk samfunnstenkning.

Like ofte møter vi «liberale» kristenledere som presenterer bastante politiske løsninger på spørsmål hvor det er lov å være uenig eller som er tause om kristne verdier på områder de virkelig burde hevet sin røst.

Hvordan forholder så den kristne leder seg til sin forventede rolle som tydelig veiviser, godt forbilde, empatisk medvandrer og samlende person? Hvordan forholder man seg til egen sårbarhet og ensomhet i møte med egne og andres krav? Hvordan tar man vare på ledere som akkurat nå på en særlig måte befinner seg i en kryssild?

Det er mye å be og samtale om.