Vond tildeling fra Fritt Ord
Ytringsfrihetens landskap er et krevende område å bevege seg i.
Tildelingen av Fritt Ord-midler til Fjordman har skapt sterke reaksjoner. Jeg forstår dem. Tildelingen gjør vondt, men vondt er ikke alltid det samme som galt.
Er det problematisk at Peder Are Nøstvold Jensen, bedre kjent som Fjordman og inspirasjonskilde for Anders Behring Breivik, har fått tildelt kr. 75 000,- fra Fritt Ord for å skrive bok?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ja, helt klart.
Nøstvold Jensen formidler et menneskesyn og et samfunnssyn som bryter helt med de verdiene vårt land er bygd på, blant annet om et menneskes unike verdi - uavhengig av etnisk tilhørighet.
Det føles fullstendig feil at han skal få tildelt støtte for å få nok en arena til å promotere sitt budskap. Medfører ikke det en legitimering av rasistisk propaganda?
Jeg mener tildelingen er problematisk, på samme måte som jeg synes tildelingen av støtte til utgivelsen av Osama bin Ladens taler i 2006 er problematisk.
Samtidig vil jeg forsvare den. Først og fremst fordi Fritt Ords formål er «å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge», ikke å ta standpunkt i ulike politiske saker.
Skal Fritt Ord ha noen legitimitet i samfunnet, må de være fri til å dele ut støtte og priser til personer som bryter med vår oppfatning av rett og galt.
Et avslag til Fjordman ville ikke nødvendigvis vært et nederlag for ytringsfriheten.
Manuset til Nøsvold Jensen kunne hatt en for dårlig kvalitet, eller stiftelsen kunne ansett prosjektet som lite relevant for den offentlige debatten. Når så stiftelsens styre har lest deler av manuset grundig og på det grunnlaget mener boken fortjener støtte, til tross for store betenkeligheter, har jeg tillit til deres vurderinger.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er i hvert fall vanskelig å følge kritikere som Snorre Valen, Yousef Assidiq eller Eskil Pedersen i deres vurderinger, siden ingen av dem har lest noe av manuset.
Jeg mistenker ingen av motstanderne mot tildelingen for å være negativ til ytringsfrihet. Jeg har også stor forståelse for at personer som Pedersen reagerer på tildelingen, med tanke på at Fjordmans ideologi var et viktig premiss for den ubegripelige terroren Pedersen selv opplevde på Utøya.
Men kan det likevel være at større åpenhet - som det ble snakket varmt om i etterkant av 22. juli 2011 - er en styrke for demokratiet?
Kan det ikke være at tildelingen, hvor følelsesmessig vond den enn er, gir et sterkt signal om at vi vil støtte samfunnets behov for en åpen debatt? Så er mitt håp at boken gir oss en samfunnsdebatt der ondskap overvinnes med kjærlighet og rasisme nedkjempes med menneskeverd.
Jeg skulle ønske at stemmer som Fjordman ikke fantes. Men jeg er stolt av å bo i et land der han får komme til orde.
Så skal jeg heie høyt på Valen, Assidiq og Pedersen, når de avkler retorikken og argumentasjonen hans, og på den måten ufarliggjør hans budskap.
Fjordman Jarle Haugland daglig leder Familie & Medier
