Verdensleder i trosfrihet
Applaus til norske myndigheter.
Det er hårete mål UD setter seg når de nå oppfordrer alle sine diplomater over hele verden til å jobbe mot religiøs diskriminering. Det skal de ha stor honnør for.
Flere norske organisasjoner, deriblant Stefanusalliansen, har arbeidet i mange år for å få norske myndigheter på banen i kampen for religionsfrihet. Med god grunn kan det påpekes at jobben har tatt altfor lang tid.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Dagen har vi fulgt situasjonen til forfulgte kristne i mange tiår, fra kampen mot jernteppet, kinesiske husmenigheters kamp for å overleve til dagens kamp for kristne i muslimske land. For våre lesere er dette et velkjent område, som strekker seg helt tilbake til de første kristne.
Vi vil derfor applaudere norske myndigheter for å ta problemet seriøst nå. Med denne brosjyren signaliserer utenriksministeren og utviklingsministeren at retten til å tro - eller ikke å tro - er en grunnleggende menneskerettighet. For selv om mange av de første kristne led martyrdøden, er det et sterkere ønske at alle skal få praktisere sin tro i trygghet - uansett hvor i verden de befinner seg.
Som kristne betyr dette at vi også vil kjempe for at også andre religioner skal få praktisere sin tro uten å bli hverken forfulgt, diskriminert eller miste privilegier. Dessverre har det også vært samfunn der kristne har vært i majoritet og hvor det ikke i praksis har vært mulig å konvertere til en annen religion.
Selv forfulgte kristne grupper som emigrerte fra Europa til USA på 1800-tallet, praktiserte religionskontroll i samfunnene de etablerte. Det var rett og slett ikke akseptert å droppe kirkegangen på søndag.
Brosjyren fra UD viser en god respekt for trosperspektivet. Religion er elementære og grunnleggende spørsmål for de det angår. I egen farget boks står det klart og tydelig: «Gå frem med forsiktighet. Religiøs tro treffer det mest fundamentale elementer av menneskelig og kulturell identitet. Behandle din dialogpartner med respekt, ha en åpen og interessert holdning og vær villig til å lytte og lære.»
I en verden med diplomatiets hvite snipper og klare tradisjoner er dette en viktig presisering. I møte med religiøse minoriteter og majoriteter må diplomater bruke en annen fremgangsmåte enn når det skal forhandles om landområder og skatteavtaler.
Vi håper at minoritetsprosjektet som Utenriksdepartementet dro igang i går skal fortsette og bli endel av det varige arbeidet til norske diplomater. Norge må ta en sentral rolle i arbeidet med å løfte frem situasjonen til religiøse minoriteter.
Norge har en stolt misjonstradisjon. Norske misjonsorganisasjoner bør ta eierskap og delta aktivt i dette arbeidet. Dette er miljøer som kjenner tematikken på kroppen og som kan terminologien. Den koptiske kirkes arbeid i søppelbyen i Kairo, Partners' arbeid for rohyinga-folket i Myanmar og Stefanusalliansens jobb for menneskerettigheter er gode eksempler på at misjonsorganisasjonene allerede gjør en god jobb her.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Norge tar nå grep, og har nå muligheten til å bli verdensledere i religionsfrihet.
