Trenger samfunnet julens budskap i 2013?
Kristendommens budskap handler ikke om likegyldighet, det handler om Gud selv som ble menneske. Og det for å kunne invitere oss til en evig kjærlighetsrelasjon til seg selv.
I en tid hvor begreper som toleranse, pluralisme og livssynsnøytralitet er blitt de nye honnørordene og samfunnets grunnmur, kan det være på sin plass å stille et avgjørende spørsmål:
Kan et samfunn overleve uten et felles verdigrunnlag, en felles tro?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Stadig flere tar til orde for at når samfunnet blir mer pluralistisk, må det få konsekvenser for hvordan vi vurderer de ulike religionene innbyggerne har.
Det er for det første blitt vanskelig å hevde at en religion skal ha forrang fremfor andre, samtidig som kunnskapsnivået om den kristne tro paradoksalt nok synes å synke i takt med kravet om økt toleranse og forståelse for annerledes troende.
Alle religioner settes i samme bås, og sjelden så vi det tydeligere enn under kors-debatten i NRK.
Journalist Sven Egil Omdal skrev i Stavanger Aftenblad 9. november at «Hadde Siv Kristin Sællmann vært muslim, ville det ikke vært vanskelig å samle 108.000 stemmer på at hun måtte fjerne alle tegn på sin identitet. Det er helt sant, kors på halsen», som en reaksjon på at mange engasjerte kristne ønsket å tillate programledere i NRK å bruke kors som smykker.
Spørsmålet er ikke til å komme utenom; er islam og kristendom to sider av samme sak? Er det irrelevant hvilken religion samfunnet vårt henter ideene våre fra, eller trenger vi i det hele tatt en felles tro? Kan det være at Omdal ikke ser hvorfor det blir så sterke reaksjoner på korsnektelsen?
Den franske politiske teoretikeren Alexis de Tocqueville skrev etter sitt besøk i USA i 1832 at:
«Det er lett å se at et samfunn ikke kan trives hvis dets borgere ikke har en felles tro å samles om, ja, det vil ikke engang kunne eksistere. For uten et felles idégrunnlag blir det ikke noe samvirke, og finnes det ikke samvirke, finnes det kanskje fremdeles mennesker, men ikke noe samfunn.
For at man kan tale om et samfunn, og for at dette samfunnet skal trives, må alle borgerne alltid kunne samles om visse grunnleggende ideer, og dette er umulig hvis ikke den enkelte iblant henter sine meninger fra en felles kilde og godtar atskillige ferdige oppfatninger.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Siden middelalderen har Norge vært et samfunn der kristendommen har definert menneskets verdi og samtidig vist oss hvem Gud er, det har vært den sannheten vi har hatt som utgangspunkt for lovgivning og nasjonsbygging. Men dette synet er under sterkt press, eller for å si det enkelt, vi er blitt likegyldige til religionens betydning, og dermed er alt blitt like gyldig.
Men kristendommens budskap handler ikke om likegyldighet, det handler om Gud selv som ble menneske, og det for å kunne invitere oss til en evig kjærlighetsrelasjon til seg selv. Vi kan si at hensikten med skaperverket blir åpenbart i julens budskap, det er Skaperen selv som kommer med en redningsaksjon for å frelse det som er skapt i hans bilde, og som han elsker så høyt at han villig til selv å gjennomgå den ultimate krenkelse for å redde det. Dette budskapet var med å forme et samfunn preget av menneskeverd og troen på en absolutt moral, det var vår felles kilde og grunnleggende idé.
Men ikke nå lenger, nå er det verdipluralismen som skal bære fellesskapet, og samfunnet blir i prinsippet ateistisk, religionen privatiseres. Men hvilket resultat gir det?
Forfatter og professor i litteratur, C. S. Lewis, er en av de som er tydeligst i møte med dem som hevder at man kan bygge et samfunn på ateismen, og han skriver om naturalistene at:
«Når de skriver at vi ‹må skape en bedre verden›, husker de da at ordene ‹må› og ‹bedre› ifølge deres egne påstander, henviser til irrasjonelt bestemte impulser som verken kan være sanne eller uriktige, like lite som oppkast eller en gjesp kan være det?»
C. S. Lewis kritiserer dem for å fastholde en filosofi som utelukker humanitet, men allikevel forblir humane, og peker blant annet på deres krav om at vi alle skal handle slik at våre etterkommere ikke lider under våre handlinger. Men hvorfor skal vi det, dersom det ikke ligger en moralsk vurdering til grunn?
Og han fortsetter; «Naturalistene kan ikke knuse all min respekt for samvittigheten på mandag og forvente at jeg skal bøye meg for den igjen på tirsdag.»
Ondskapens problem er en velkjent innvending mot kristendommen, hvordan kan en allmektig og kjærlig Gud akseptere eksistensen av ondskap?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men C. S. Lewis returnerer spørsmålet. Han hevder at det ikke er kristendommen som har et problem med ondskapen, men ikke-kristne som har et problem med kjærligheten.
For hvordan kan man hevde at mennesket er grunnleggende godt, eller kjempe for noe så abstrakt som menneskeverd, dersom det ikke ligger en objektiv standard til grunn?
For kristne er imidlertid ondskap en realitet, eller som C. S. Lewis påpeker, et bevis på at svært mye av den verden Gud skapte er kommet galt av sted, og at Han insisterer meget sterkt, på å bringe det på rett kjøl igjen. Og det er nettopp det som finner sted i Betlehem for over 2000 år siden, det var Gud selv som startet sin redningsaksjon.
Det er dette som er Lewis' poeng; at naturalistene i prinsippet er nødt til å forsone seg med ondskapen, for dem må Holocaust være en historisk tilfeldighet på linje med løvens jakt på savannen. For dem er kjærlighetens eksistens et uoverstigelig problem. For kristne er den derimot svaret på et tilsynelatende umulig hinder. For naturalistene må ondskap og kjærlighet ha den samme berettigelse.
C. S. Lewis tok også opp kampen mot dem som hevdet at Jesus Kristus var en stor morallærer, men ikke noe mer enn det. Og han er skarp når han påpeker inkonsekvensen i hyllesten av Jesus som et moralsk forbilde.
Vi må enten akseptere Jesus Kristus som Guds Sønn, eller forkaste hele historien. Men forkaster vi historien om Jesus som Guds Sønn, blir ideen om hans morallære umulig å holde fast på, for da forsvinner det faste punktet Han snakket ut fra; Gud selv, og uten treenighet, er det ingen kjærlig relasjon tilbake.
Det er dette NRK utfordrer med sin korsnektelse, det er en aktiv handling i kampen mot over 1000 år med en felles sannhet om ondskapen og kjærligheten.
Vårt samfunn er bygget på troen på Treenigheten, en tro som har ført til konsekvenser vi i dag synes å ta for gitt, men den sannheten Tocqueville mener er et nødvendig lim i alle samfunn er vi i ferd med å forkaste.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er derfor på tide å drøfte hva konsekvensene blir når julens budskap ikke lenger skal være samfunnets grunnmur.
Slik sett handler striden om korssmykket om mye mer enn et smykke, den handler om hvem vi egentlig er, og i en slik diskusjon er julens budskap like relevant i 2013 som i år 0.
I vår tid synes valget å stå mellom sekulærhumanismens hensynsløse egoisme, islams krav om underkastelse under en a-moralsk monoteistisk guddom og kristendommens invitasjon til en kjærlig relasjon med Treenigheten. Samfunnet vårt må velge hva vi skal bygge fremtiden på.
Er det sikkert at kristendommen er det verste alternativet?
Kjell Skartveit
Stavanger
