Stor pågang til nødtelefonen for barn

Alarmte­le­fo­nen for barn og unge får i snitt 25 te­le­fo­ner dag­lig fra volds­ut­sat­te barn og be­kym­re­de voks­ne. Men mange kom­mu­ner er sløve med å re­kla­me­re for alarmte­le­fo­nen.

Te­le­fo­nen har ek­sis­tert i fire år og be­gyn­ner å bli kjent. Ters­ke­len for å ringe er blitt la­ve­re.

- Er­fa­rin­gen er at de fles­te voks­ne vir­ke­lig tar an­svar når de ser eller er be­kym­ret for at et barn er ut­satt for vold, over­grep og om­sorgs­svikt, sier Mo­ni­ca Brun­ner, leder for alarmte­le­fo­nen, til NTB.

- Det vi kan se ut fra tal­le­ne for andre kvar­tal i år, er at hen­ven­del­se­ne av akutt art øker, sier hun.

Hver måned er det mel­lom 800 og 900 opp­ring­nin­ger.

- Noen er tul­le­te­le­fo­ner, andre skal sjek­ke ut hva dette er, men et solid fler­tall er se­riø­se hen­ven­del­ser fra unge i nød.

Vold og rus

De fles­te hen­ven­del­se­ne drei­er seg om vold, rus eller psy­kis­ke li­del­ser hos for­eld­re, for­tel­ler hun.

Når barn rin­ger, hand­ler det of­test om vold, enten mot bar­net selv, mot søs­ken eller mor. De fles­te barna er i al­ders­grup­pen 11-12 til 14-15 år.

- Vi har sterkt fokus på volds­sa­ker. Vi er barne­ver­nets for­len­ge­de arm, og vi er av­hen­gi­ge av at barne­ver­net gjør en god jobb når vi kon­tak­ter dem. Folk må jo vite at det nyt­ter å ringe oss, for ek­sem­pel at po­li­ti­et kom­mer hvis det er akutt. Og jeg tror barne­ver­net gjør en bedre jobb i dag enn for ti år siden, sier Brun­ner.

Ærlighet

Voks­ne som rin­ger 116 111 har som regel vært be­kym­ret lenge og har tenkt seg godt om. Mange sier at de har vars­let fa­mi­li­en det gjel­der om at de kom­mer til å ringe.

- Er­fa­rin­gen vår er at jo ær­li­ge­re barne­ver­net kan være om hvem som har vars­let, jo bedre jobb kan barne­ver­net gjøre. Det blir også let­te­re å skape for­stå­el­se i fa­mi­li­en det gjel­der for at man øns­ker å hjel­pe, sier Brun­ner.

- Men en inn­rin­ger kan selv­sagt også velge å være ano­nym, leg­ger hun til.

Sløve kom­mu­ner

Brun­ner er skuf­fet over kom­mu­ner som ikke gjør noe for å gjøre 116 111 kjent. Bare halv­par­ten av ord­fø­rer­ne som har sig­nert en kon­trakt om at de skal være am­bas­sa­dø­rer for alarmte­le­fo­nen, har fore­lø­pig gjort noe med saken i sin kom­mu­ne, sier hun.

- Fordi barne­vern­vakt er fri­vil­lig for kom­mu­ne­ne, er det cirka 320 kom­mu­ner som ikke har det, og da er alarmte­le­fo­nen den enes­te akutt­be­red­ska­pen for barn og unge. Stak­kars det bar­net som er i nød i en slik kom­mu­ne.

Brun­ner mener det ikke bør koste mange kro­ne­ne for en kom­mu­ne å spre kunn­ska­pen om nød­te­le­fo­nen til alle barne­ha­ger, sko­ler, helse­sta­sjo­ner, so­sial­kon­to­rer og andre ste­der hvor barn og unge fer­des.

Ef­fek­tivt til­bud

Alarmte­le­fo­nen ble opp­ret­tet etter sterkt på­trykk fra Barne­om­bu­det, som ikke minst opp­ford­ret voks­ne til å ta kon­takt hvis de hadde den mins­te mis­tan­ke om at barn hadde det vondt eller van­skjøt­tes.

Med alarmte­le­fo­nen skal barn og voks­ne slip­pe fø­lel­sen av å gå spiss­rot­gang mel­lom ulike in­stan­ser med sitt vans­ke­li­ge bud­skap. Når de rin­ger 116 111, møter de kom­pe­tent per­so­nell i den andre enden.

- Det har vært et ef­fek­tivt kon­sept og noe av det mor­soms­te jeg har vært med på å bygge opp, sier Jan Kris­ti­an Sæbø, som var pro­sjekt­le­der under in­tro­du­se­rin­gen av alarmte­le­fo­nen for fire år siden. Han skry­ter av fag­per­so­nel­let som tar imot te­le­fo­ner fra barn og voks­ne som ofte er i en vans­ke­lig si­tua­sjon.

- Fag­per­so­nel­let er vir­ke­lig dyk­ti­ge og har høy kom­pe­tan­se, sier Sæbø til NTB.