Sønnen døde som «martyr» i kampen mot Israel

De voldsomme demonstrasjonene langs grensen mellom Gazastripen og Israel ble endestasjon for palestinske Yazan Ibrahim (23). – Vi er svært stolte av ham, sier foreldrene til Dagen.

Muhammed Altubassi (19) holder opp telefonen sin. Et ansikt dekker hele skjermen. Bildet er uskarpt, men summen av de kornete pikslene er ikke til å ta feil av. Det er storebroren Yazan (23). Han er ung, blek, skitten - og død.

– Jeg var der sammen med ham når det skjedde, sier Muhammed til Dagen.

– Skutt i øyet

Det er 14. mai og Yazan Altubassi befinner seg omtrent 50 meter fra grensegjerdet som skiller Gazastripen fra Israel. Sammen med lillebroren Muhammed har han kommet for å demonstrere. For å kreve å få vende tilbake. Tilbake til landområdene der staten Israel ble opprettet i 1948.

De to guttene er langt ifra alene. Så mange som 40.000 palestinere har funnet veien til østsiden av den palestinske enklaven denne formiddagen. De skriker og kaster stein mot de brune jordhaugene som stikker opp av det ellers så flate landskapet – de som fungerer som ly for de israelske skarpskytterne.

Det er uoversiktlig og kaotisk, og ganske snart skal det bli mer av begge deler.

En tåregassgranat fyker gjennom luften og lander like ved brødrenes føtter. De rekker ikke å tenke seg om, og løper instinktivt i hver sin retning. I panikken som oppstår makter de ikke å finne tilbake til hverandre før skydekket har lagt seg. På det tidspunktet har en vesentlig faktor endret seg. Yazan er ikke lenger i live.

En kule har boret seg rett inn i den unge palestinerens øye.

– Han ble drept av en israelsk skarpskytter, sier Muhammed.

– Vanskelig øyeblikk

Tre måneder er gått siden de dramatiske minuttene ved grensen, og Gaza by er uten strøm. Det eneste innslaget av dagslys i den nakne trappeoppgangen er det som kommer nedenfra. Fra inngangspartiet. Det finner veien oppover i etasjene til en fargerik plakat ved en dør nest øverst. Derfra stirrer en levende og alvorlig Yazan ut i luften.

– Vi fikk ikke vite at han var død før senere på kvelden, sier Ibrahim Altubassi.

Familiefaren sitter på en pute på gulvet med armen om sin kone. Kun hender, tær og ansikt stikker ut av hullene i det heldekkende plagget hun har på seg. Et åpent vindu slipper inn en blanding av trafikk og bønnerop.

– Det var sent og han hadde ikke kommet hjem. Vi forsøkte å ringe ham, men det var ingen forbindelse. Da vi hørte at det fortsatt var to uidentifiserte martyrer på sykehuset etter demonstrasjonene, ble vi bekymret. Det måtte jo være ham, fortsetter familiefaren.

– Det var et veldig vanskelig øyeblikk, supplerer mamma Altubassi.

– Religiøs plikt

Demonstrasjonene Yazan deltok i er en del av en Hamas-ledet kampanje. Demonstranter har kastet stein og eksplosiver, forsøkt å bryte seg gjennom grensegjerdet og satt fyr på drager og ballonger for å starte branner i Israel.

Israelske soldater har på sin side svart med å skyte med skarpt, noe som totalt har kostet over 180 palestinere livet siden starten av mars i år. 14. mai, dagen da Yazan ble drept, er foreløpig den dagen med flest dødsfall.

Ekteparet Altubassi er imidlertid klare på at sønnens deltakelse i demonstrasjonene var av den fredelige typen.

– Det var en hundre prosent fredelig demonstrasjon. Jeg var innom selv den dagen. Det gir ikke mening at han skal ha båret våpen. Han hadde på seg treningsklær. Han var der og protesterte fredelig med de andre, sier pappa Ibrahim Altubassi.

– Men dere er klar over at andre demonstranter bruker denne typen virkemidler?

– Dette tilhører den israelske versjonen av historien og er ikke sant i det hele tatt. Jeg har selv sett at protestene er fredelige, fastholder Altubassi.

– Hvordan kan folk ha eksplosiver i en by som Gaza når det er blokade? Hvor får de eksplosivene fra? spør han.

Sønnen Muhammed tar ordet.

– Hvis Israel mener at vi prøver å skade noen kunne de vel bare ha ødelagt hele området? spør han.

På Gazastripen kaller de ikke de som har mistet livet i de voldsomme demonstrasjonene for ofre. De kaller dem martyrer. Det er også det ordet ekteparet Altubassi bruker om sin avdøde sønn.

– Å demonstrere mot okkupasjonen er veldig viktig, og Yazan demonstrerte fredelig mot en fullt utstyrt hær. Som muslimer ser vi på martyrium som noe virkelig stort. Noe enormt. Det var derfor både en religiøs og en nasjonal plikt, og det var verdt det selv om det kostet ham livet. Vi er veldig stolte av ham, sier de.

Hamas sponset begravelse

I etterkant av de blodige sammenstøtene 14. mai gikk Hamas-topp Salah Bardawil, som også er leder av al-Qassam-brigadene, organisasjonens væpnede fløy, ut og sa at hele 50 av de 62 som døde den dagen tilhørte dem. Selv om Hamas betalte for Yazans begravelse, er foreldrene klare på at han ikke var en av dem.

– Han var ikke medlem av noen organisasjon, sier pappa Altubassi.

Ifølge The Times of Israel skal Hamas også ha betalt demonstranter som ble såret i opptøyene på grensen. Etterlatte etter demonstranter som mister livet skal ha mottatt så mye som 3.000 amerikanske dollar, noe som tilsvarer i underkant av 25.000 kroner etter dagens kurs. Dette kjenner ikke ekteparet Altubassi til.

De sier at de var i stuss om han i det hele tatt burde få lov til å delta i demonstrasjonene.

– I begynnelsen ville vi ikke at han skulle delta fordi vi var redde for situasjonen ved grensen. Deretter ble vi enige om at fordi vi er muslimer og tror på skjebnen så er døden noe som kommer uansett, sier moren.

– Men vi hadde ikke forventet at han skulle dø allerede nå. Det var altfor tidlig, sier hun.

Det er heller ikke Hamas de to foreldrene klandrer for sønnens død.

– Det er selvfølgelig ikke noe palestinsk parti, men Israel og IDF (Det israelske forsvaret). De stjeler land og drepte sønnen vår, sier Ibrahim Altubassi.

– Vil aldri finne fred

Huden hans er speilblank av svette. Når han skal svare på hvorvidt han noen gang kommer til å finne fred igjen, blir han også fuktig i øynene.

– Jeg tror aldri jeg vil finne fred igjen. Jeg har mistet min sønn, min høyre hånd. Det var han som forsørget familien og hjalp meg med alt mulig. Hans død ødela også ryggen min. Han var hovedbeinet i kroppen min, sier han.

Konen hans nikker samtykkende.

– Men Yazan vil alltid være med oss. Han har aldri forlatt oss, sier hun.

– Ønsker du også hevn?

Ibrahim Altubassi tenker seg om.

– Når noen dreper sønnen din, forventes det vel ikke at du skal gi vedkommende en bukett roser? spør han, før han svarer på sitt eget spørsmål:

– Nei, det er ikke logisk.

Kastet stein – ble skutt

Et stykke unna, i en enkeltseng ved et vindu på Al Shifa, som er det største sykehuset på Gazastripen, ligger Muhammed Al Shafi (32) med beinet høyt. Det er pakket inn i et svart og hvitt palestinasjal. Rundt ham står omkring ti jevnaldrende menn.

Al Shafi forteller at han ble skutt da han deltok i demonstrasjoner ved grensen til Israel fredag 3. august.

Det neste Al Shafi husker er at det strømmet til med folk og at han ble båret inn i en ambulanse. Han sier at han ikke er medlem av Hamas eller noen av de andre grupperingene på Gazastripen, men innrømmer å ha kastet stein mot de israelske soldatene.

– Jeg kastet stein, men den kom aldri fram. Den landet rundt 150 meter fra de israelske soldatene, sier han.

– Hva ønsket du å oppnå ved å kaste stein?

– Jeg ønsket å sende en beskjed til Israel og hele verden om at vi har rettigheter. Det kommer vi aldri til å glemme. Det farligste våpenet som ble brukt i demonstrasjonen var steiner. Mot stridsvogner og fullt utstyrte soldater, sier palestineren.

Dagen har sett bilde av den skadde foten til Al Shafi. En stor del av leggen hans er revet bort.

– Da kulen traff foten min eksploderte den. Beinet mitt eksploderte. Denne typen kuler er det ifølge internasjonal lov forbudt å bruke i krig, fortsetter han.

– Bruker lovlige våpen

Dette stiller IDF seg uforstående til.

«Ansatte i IDF bruker kun standard våpen og ammunisjon som er lovlig i henhold til internasjonale lover», skriver IDFs talspersongruppe i en e-post til Dagen.

IDF sier at demonstrasjonene ved grensen er en Hamas-ledet terroroperasjon under dekke av store mengder mennesker som demonstrerer over hele Gazastripen, og kjenner seg ikke igjen i ekteparet Altubassis beskrivelse av demonstrasjonene ved grensen som «fredelige».

«14. mai deltok 40.000 palestinere i voldelige opptøyer 13 ulike steder ved sikkerhetsgjerdet til Gaza. Opprørerne kastet brannbomber og eksplosiver mot sikkerhetsgjerdet og IDF-styrker ved hjelp av slynge. De satte også fyr på bildekk, kastet stein og sendte opp brennende objekter med den intensjon å starte branner på israelsk territorium og skade IDF-styrker. IDF-styrkene svarte med opprørsspredende midler og brann, og handlet i henhold til standard operasjonsprosedyrer», skriver talspersongruppen videre.

– Martyrium kan trøste

Religionshistoriker og emerita Kari Vogt ved Universitetet i Oslo forteller at tanken om martyrium står ekstra sterkt blant palestinerne.

– Dette er det historiske grunner til. Det skyldes forholdet til Israel og den nasjonale frigjøringen, og jeg synes ikke at det er spesielt rart, sier hun til Dagen.

Hun vedgår at det kan være vanskelig for nordmenn å forstå at foreldre omtaler barn som martyrer, men at dette har sammenheng med den situasjonen de befinner seg i.

– For å forstå dette må man må forsøke å forstå situasjonen til palestinerne. De er hele tiden veldig utsatte for å bli drept. I vårt trygge samfunn har vi vanskelig for å forestille oss dette. Vi er kanskje privilegerte som mangler innsikt i hvordan hverdagen utarter seg for mennesker som opplever den typen angrep som palestinerne har opplevd.

Hun er også klar på at etterlatte og pårørende etter «martyrer» kan finne trøst i å omtale og anse avdøde som nettopp dette.

– Det er en tanke om at døden ikke var forgjeves, men meningsfylt. At vedkommende har gitt sitt liv til en større sak.