Presidenten forteller om sitt møte med Gud

- Jeg har hatt så mange svakheter som er blitt overvunnet ved Guds enkle nåde, forteller verdens mektigste.

Dagen var tilstede under bønnelunsjen i Washington.Les Tore Hjalmar Sæviks repotasje fra bønnefrokosten .
- Jeg vokste opp i et hjem som ikke var spesielt religiøst, gjennomgikk min egen periode av tvil og forvirring, fant Kristus da jeg ikke engang søkte ham, for mange år siden, og har hatt så mange svakheter som er blitt overvunnet ved Guds enkle nåde, sa Barack Obama i sin tale torsdag morgen. Her er talen i sin helhet:

Det er godt å være sammen med så mange venner som er samlet i bønn, og jeg vil begynne med å gi all pris og ære til Gud som har ført oss sammen her i dag.

Jeg vil takke våre medarbeidere og kongressmedlemmer Mark og Jeff, min kjære venn og mannen som alltid passer på meg, visepresident Biden. (Applaus). Alle medlemmer av Kongressen - Joe fortjener en applaus - alle medlemmer av Kongressen og regjeringen som er her i dag, alle prominente gjester som har reist langt for å delta her. Jeg skal ikke være så morsom som Eric (latter), men jeg er takknemlig for at han delte sitt budskap med oss. Michelle og jeg føler oss virkelig velsignet over å være her.
Dette er tredje gang jeg deltar i denne årlige bønnefrokosten som president. Som Jeff nevnte, var jeg her som senator tidligere. Jeg må innrømme at det er lettere å komme hit som president (latter), for nå trenger jeg ikke å komme like tidlig som før. Men det har alltid vært en anledning jeg har satt stor pris på, og det er en mulighet til å trekke seg til side et øyeblikk, komme sammen som brødre og søstre og sammen søke Guds ansikt. I en tid da vi lett kan drukne i stresset og larmen fra våre egne liv, eller blitt oppslukt av det bråket og de stridighetene som altfor ofte betegnes som politikk, bidrar disse stundene med bønn til å roe oss ned. De gjør oss ydmyke. De minner oss på at uansett hvor mye ansvar vi har, hvor flotte titlene våre er eller hvor stor makt vi tror vi har, så er vi ufullkomne redskaper. Vi kan alle ha nytte av å vende oss til vår Skaper og lytte til Ham. Unngå falsk religiøsitet og bare lytte til Ham. Dette er særlig viktig akkurat nå som vi som nasjon står overfor noen store utfordringer. Vår økonomi er på vei fremover etter en av de verste krisene vi har opplevd på tre generasjoner, men altfor mange familier sliter fortsatt med å finne arbeid eller betale huslånet, dekke studieutgiftene, eller, i noen tilfeller, til og med ha råd til mat. Våre menn og kvinner i uniform har gjort oss tryggere og sikrere, og det er vi dem evig takknemlige for, men krig og lidelse og nød eksisterer fortsatt i altfor mange deler av verden. Og mange av de mennene og kvinnene som vi hyller på Veterans Day og Memorial Day, kommer hjem igjen og oppdager at vi ikke alltid er der slik som vi burde være når de skal finne seg en jobb eller få den pleien og omsorgen de trenger.

Det er absolutt sant at det kreves sunne beslutninger og smart politikk for å møte disse utfordringene. Vi vet at en del av det å leve i et pluralistisk samfunn innebærer at våre personlige religiøse oppfatninger ikke alene kan diktere vår respons på enhver utfordring vi blir stilt overfor. Men i mine bønnestunder blir jeg minnet på at tro og verdier spiller en enorm rolle når det gjelder å motivere oss til å løse en del av de mest prekære problemene, til å holde oss gående når vi opplever tilbakeslag og åpne sinnene og hjertene våre for andres behov.

Vi kan ikke legge igjen verdiene våre utenfor døren. Hvis vi legger igjen verdiene våre utenfor, forlater vi mye at det moralske limet som har holdt vår nasjon samlet i generasjoner og latt oss bli en litt mer fullkommen union. Frederick Douglass, Abraham Lincoln, Jane Addams, Martin Luther King, Jr., Dorothy Day, Abraham Heschel - majoriteten av de store reformatorene i amerikansk historie utførte ikke sin gjerning bare fordi det var sunn politikk, eller de hadde foretatt gode analyser eller forsto hvordan man praktiserer god politikk, men fordi deres tro og verdier dikterte den og krevde modige handlinger, noen ganger i møte med likegyldighet, noen ganger med motstand.

Dette er ikke noe annerledes i dag for millioner av amerikanere, og det er det sannelig ikke for meg. Jeg våkner hver morgen og ber en kort bønn, og jeg tar litt tid til skriftlesing og andakt. Og fra tid til annen, kjære venner, kommer noen av dere som er her i dag, venner som Joel Hunter eller T. D. Jakes, innom Det ovale kontoret eller de ringer eller sender meg en e-post, og vi ber sammen, og de ber for meg og min familie og for landet vårt.

Men jeg stopper ikke der. Jeg ville ha forsømt meg hvis jeg stoppet der, hvis verdiene mine var begrenset til mine personlige bønnestunder eller private samtaler med pastorer eller venner. Så i stedet må jeg prøve, ufullkommen som jeg er, må jeg prøve å sørge for at disse verdiene motiverer meg som en av lederne for denne store nasjonen. Når jeg derfor snakker om at våre finansinstitusjoner skal følge de samme reglene som mannen i gaten, når jeg snakker om å sørge for at bedrifter ikke diskriminerer dem som allerede er syke, eller å sørge for at skruppelløse utlånere ikke utnytter de mest sårbare iblant oss, gjør jeg dette fordi jeg oppriktig tror at dette vil bedre økonomien for alle. Men jeg gjør det også fordi jeg vet at altfor mange medmennesker i vårt land har blitt skadet og urettferdig behandlet de siste årene, og jeg tror på Guds bud om å «elske din neste som deg selv». Jeg vet at en versjon av denne gylne regelen finnes i hver eneste store religion og trosretning - fra hinduisme til islam, jødedom og Platons skrifter.

Og når jeg snakker om et delt ansvar, er det fordi jeg oppriktig tror at det i en tid da mange mennesker sliter, i en tid med enorme underskudd, er vanskelig for meg å be pensjonister med en svært begrenset inntekt, eller unge mennesker med studielån, eller middelklassefamilier som så vidt klarer å betale regningene, om å bære byrden alene. Og jeg tenker med meg selv at hvis jeg er villig til å gi opp noe, som en som har blitt ekstremt velsignet, og gi opp noen av de skattelettelsene jeg nyter godt av, så tror jeg faktisk at det er en viss økonomisk logikk i det. Men for meg som kristen sammenfaller det også med Jesu undervisning om at «av den som er blitt gitt mye, skal det også kreves mye». Dette gjenspeiler den islamske troen på at den som har blitt velsignet skylder å bruke denne velsignelsen til å hjelpe andre, eller den jødiske doktrinen om moderasjon og omtanke for andre.

Når jeg snakker om å gi hver eneste amerikaner en rettferdig mulighet, er det fordi jeg tror at når et ungt menneske har råd til en universitetsutdannelse, eller en som er arbeidsledig plutselig får en mulighet til å jobbe igjen, gjenvinner denne følelsen av verdighet og stolthet og kan bidra i samfunnet og forsørge familien sin - så hjelper det oss alle til å lykkes.

Det kan bety at forskningslaboratoriet på randen av en livreddende oppdagelse, eller den bedriften som søker etter dyktige arbeidere klarer seg litt bedre slik at vi alle får det bedre som et resultat av dette. Det er økonomisk logikk. Men en del av denne troen kommer av min tro på at jeg er min brors vokter og jeg er min søsters vokter, og at vi som land står og faller sammen. Jeg er ingen øy. Jeg er ikke alene i min fremgang. Jeg lykkes fordi andre lykkes sammen med meg. Og når jeg bestemmer meg for å kjempe for internasjonal bistand, eller forhindre grusomheter i land som Uganda, eller ta opp temaer som menneskehandel, handler det ikke bare om å styrke allianser eller fremme demokratiske verdier eller amerikansk lederskap rundt omkring i verden, enda dette er en del av det og vil føre til at vi blir tryggere og sikrere. Det handler også om det bibelske kallet til å ta seg av «disse mine minste» - de fattige, de som befinner seg i utkanten av vårt samfunn.

Om å svare på det ansvaret som pålegges oss i Salomos ordspråk for å ta til orde for dem som ikke kan tale for seg selv, for rettighetene til de elendige. For andre kan dette gjenspeile den jødiske tanken om at den høyeste formen for barmhjertighet er å gjøre vår del i å hjelpe andre til å klare seg selv. Å behandle andre slik som du selv vil bli behandlet. Å kreve mye av dem som har fått mye. Å leve etter prinsippet at vi er vår brors vokter. Å ta seg av de fattige og dem som er i nød. Disse verdiene er gamle. De gjenfinnes i mange trossamfunn og innenfor mange trosretninger og blant mange ikke-troende, og det er verdier som alltid har gjort dette landet stort - når vi lever opp til dem, når vi ikke bare tjener dem med leppene våre, når vi ikke bare snakker om dem en gang i året, og det er disse verdiene som har definert min egen trosreise.

Og i dag, med alle de utfordringene vi står overfor, er dette de verdiene jeg tror vi må vende tilbake til i håp om at Gud vil støtte vår innsats. Nå kan vi oppriktig søke etter å se disse verdiene realisert i vår politikk og i vår lovgivning, og vi kan være oppriktig uenige om den beste måten å oppnå disse verdiene på. For å bruke ordene til C. S. Lewis: «Kristendommen har ikke, og hevder ikke å ha noe detaljert politisk program. Den er ment for alle mennesker i alle tider, og det bestemte programmet som passet ett sted og én bestemt tid, vil ikke passe et annet sted og i en annen tid.»
Vår mål burde ikke være å erklære politikken vår som bibelsk. Det er Gud som er ufeilbarlig, ikke vi. Michelle minner meg ofte på dette. (Latter). I stedet er det derfor vårt håp at mennesker med en god vilje kan forfølge sine verdier og sitt felles ståsted og det felles gode etter beste evne, med respekt for hverandre. Og jeg må si at vi noen ganger snakker om respekt, men vi oppfører oss ikke respektfullt overfor hverandre i disse debattene.

Men hver eneste dag er de bibelske påbudene for mange i dette rommet ikke bare ord, men de er også handlinger. Mange av dere lever ut deres tro i tjeneste overfor andre på utallige måter hver eneste dag. Så sent som i forrige måned ble jeg inspirert av å se tusenvis av unge kristne fylle domkirken i Georgia under «The Passion Conference», for å tilbe den Gud som setter fanger fri og arbeider for å gjøre ende på moderne slaveri. Etter at vi utvidet og styrket det trosbaserte initiativet i Det hvite hus, har vi gått i kompaniskap med katolske barmhjertighetsarbeider for å hjelpe amerikanere som kjemper med fattigdom og arbeidet sammen med organisasjoner som «World Vision» og «American Jewish World Service» og «Islamic Relief» for å bringe håp til alle dem som lider rundt omkring i verden.

Universiteter over hele landet har svart på vår utfordring «Interfaith Campus Challenge», og studenter forener seg på tvers av religiøse grupper i tjeneste for andre. I arbeidet med å fremme ansvarsfullt farskap, styrke adopsjoner, hjelpe folk med å finne jobb og tjene våre veteraner forener vi oss med trosbaserte grupper over hele landet. Jeg tror vi alle forstår at disse verdiene ikke kan vinne frem på ordentlig i vår politikk og praksis uten at de får en plass i hjertene våre. Bibelen lærer oss å «være Ordets gjørere og ikke bare dets hørere». Det forlanges at vi har en levende, aktiv tro i livene våre. Og hver og en av oss er kalt til å gi noe av oss selv til beste for andre Ѓc og å leve ut sannheten i vår tro ikke bare i ord, men i handling.

Derfor, idet vi deltar i vår tids store debatter - om hvordan vi på beste måte kan få folk tilbake i arbeid, hvordan vi sikrer ethvert barns muligheter, myndighetenes rolle i å beskytte denne fantastiske planeten som Gud har skapt for oss, hvordan vi reduserer kriger - selv idet vi diskuterer disse store temaene, må vi huske på den innsatsen vi kan gjøre hver eneste dag i våre små handlinger og i våre personlige liv.Som en kjærlig ektemann, eller en støttende forelder, en god nabo eller en hjelpsom kollega - i hver av disse rollene hjelper vi til med å bringe Hans rike ned på jorden. Og enda så viktig myndighetenes politikk kan være når det gjelder å forme vår verden, blir vi minnet på at det er de samlede handlingene av godhet, mot, barmhjertighet og kjærlighet, det er den respekten vi viser hverandre og den sjenerøsiteten vi deler med hverandre som i vårt dagligliv vil holde oss oppe i utfordrende tider. Apostelen Johannes sier at om noen har materielle goder og ser sin bror lide nød, men ikke har medlidenhet med ham, hvordan kan da Guds kjærlighet bli i ham? «Mine kjære, la oss elske hverandre ikke med ord, men i gjerning og i sannhet.» Mark leste et brev fra Billy Graham, og det brakte meg tilbake til en av de største begivenhetene i mitt liv, som var den gangen jeg hadde æren av å besøke pastor Graham i hans fjell-retreat i Nord-Carolina, da jeg ferierte med familien min på et hotell i nærheten.

Og jeg husker fortsatt klatreturen opp fjellstien til hjemmet hans. 91 år gammel og med diverse helseplager ønsket han meg velkommen som han ville ha tatt imot et familiemedlem eller en nær venn. Denne mannen som hadde bedt store bønner som inspirerte en hel nasjon, og som var en levende legende, tok meg imot med stor vennlighet og godhet.

Og vi hadde en vidunderlig samtale. Før jeg forlot ham, begynte pastor Graham å be for meg, slik han hadde bedt for mange presidenter før meg. Og da han var ferdig med å be, kjente jeg en trang til å be for ham. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si eller be når det gjaldt denne mannen som hadde bedt for så mange, men som det står i Romerbrevet, ba Den Hellige Ånd for meg da jeg ikke visste helt hva jeg skulle si. Så jeg ba en kort bønn, men den kom fra hjertet. Jeg har ikke den intellektuelle kapasiteten eller lungekapasiteten til en del av mine store predikantvenner som har bedt i lang tid. (Latter). Men jeg ba, og vi avsluttet med å omfavne hverandre og ta et hjertelig farvel.

Jeg tenkte på denne stunden hele veien ned fra fjellet igjen, og jeg har tenkt på den mange ganger siden. For jeg tenkte på min egen åndelige reise. Jeg vokste opp i et hjem som ikke var spesielt religiøst, gjennomgikk min egen periode av tvil og forvirring, fant Kristus da jeg ikke engang søkte ham, for mange år siden, og har hatt så mange svakheter som er blitt overvunnet ved Guds enkle nåde. Og vissheten om at jeg virkelig hadde vært på en fjelltopp og bedt en bønn for Billy Graham - en mann hvis tro forandret verden og som holdt ham oppe gjennom triumfer og tragedier, bevegelser og milepæler - denne vissheten fylte meg med en dyp ydmykhet. Jeg har regelmessig falt på kne etter det øyeblikket - og bedt Gud om ledelse, ikke bare i mitt personlige liv og i min kristne vandring, men i denne nasjonenes liv og i forhold til de verdiene som holder oss sammen og gjør oss sterke. Jeg vet at Han vil lede oss. Det har Han alltid gjort, og det vil Han alltid gjøre. Og jeg ber om Hans rike velsignelse over hver og en av dere i dagene som ligger foran.

Tusen hjertelig takk.