Nekter å gi opp sitt voldsherjede hjemland

Grytidlig hver morgen går presten Ismael Moreno Coto ut porten sin i Honduras og undres på om han kommer levende hjem.

I morgen kveld mottar jesuittpresten og radioaktivisten Raftoprisen 2015 på Den Nationale Scene i Bergen. Han opplever det som en anerkjennelse av arbeidet han driver for å fremme ytringsfrihet og menneskerettigheter i et av verdens voldeligste land. Drapsraten i Honduras er 100 ganger så høy som i Norge.

– Prisen er et varsel om fraværet av menneskerettigheter i hjemlandet mitt. Den innebærer også en forpliktelse til å fortsette å gå den veien jeg går, sier presten, som er kjent som Padre Melo, til Dagen.

Kraft i troen

Hele livet har han vært opptatt av undertryktes rettigheter.

– Arbeidet mitt er også en viktig del av troen min. Den gir meg kraft, sier han.

Presten opplever det som en Guds gave at han har fått ta filosofisk og teologisk utdannelse som kommer til nytte i arbeidet for de fattige. I denne kampen mener han kirken har et særlig ansvar for å si fra om brudd på menneskerettighetene, støtte dem som arbeider for de undertrykte og inkludere dem i menighetene.

Narkotrafikk

Korrupsjon og narkotrafikk er de to hovedproblemer i Honduras.

– Over 80 prosent av narkotikaen som brukes i USA, blir fraktet gjennom landet, sier Padre Melo.

Han anklager både myndigheter og militære for å holde sin hånd over denne virksomheten og dra fordel av den.

– Dessuten er flertallet av de unge uten arbeid. Narkotikasmuglere rekrutterer unge mennesker som blir involvert i narkogjenger, sier han.

Både intern opprydning og internasjonal granskning er ifølge presten nødvendig for å få bukt med problemene. Særlig er han kritisk til straffefrihet for visse grupper kriminelle.

Flukt uaktuelt

Drapstrusler har han fått flere ganger. Han savner også støtte­ og forståelse fra de politiske makt­haverne og hierarkiet i Den ­romersk-katolske kirke.

– Er du redd?

– Hver dag fra mandag til fredag går jeg hjemmefra klokken halv fem om morgenen og kommer hjem klokken ni om kvelden. Hver morgen jeg åpner porten, spør jeg meg om dette blir den siste dagen i mitt liv. Og hver kveld takker jeg Gud for at jeg har fått leve en dag til.

– Hvorfor flytter du ikke til et tryggere sted?

– Jeg har ikke én gang stilt meg det spørsmålet. Dette er livet mitt. Jeg ville aldri bo i et eget land enn mitt eget, svarer Padre Melo. Men han tilføyer at han kan besøke andre land i Mellom-Amerika - som Nicaragua, Guatemala og El Salvador - for å utføre det samme oppdraget som han har hjemme.

– Hva gir deg håp?

– Jeg har min kristne tro. Den er ikke grunnlagt på forestillingen om at livet skal være en stor triumf, men har sitt grunnlag i korset. Det er heller ikke en tro som er basert på en forventing om en stadig herlighet. Den kristne tro er forventningen om en framtidig triumf, fordi Jesus står foran oss som den seirende. Det ­gjelder uansett hvor mørkt det er, sier han.