Mosuda så hele familien bli drept

Sju barn, fire svigerbarn og 18 barnebarn ble brutalt drept med spyd og sverd fordi de var av feil folkegruppe. Rohingya-folket i Myanmar lever i konstant frykt.

Mens Norge snak­ker om po­si­tiv ut­vik­ling og nye inn­ves­te­rin­ger i My­an­mar, lider hundre­tu­se­ner men­nes­ker under ra­sis­me og gru­som vold i lan­det.

Mosu­da er femti år gam­mel. For et år siden hadde hun en stor og liv­lig fa­mi­lie med åtte barn og 18 barne­barn. I dag har hun seg selv, én sønn, og fryk­te­li­ge min­ner.

Det er 24. ok­to­ber 2012 og ryk­te­ne om at en lands­by i del­sta­ten Ara­kan i My­an­mar (tidligere Burma) skal bli an­gre­pet sprer seg fort blant inn­byg­ger­ne. Mosu­da og fa­mi­li­en hen­nes plan­leg­ger straks en måte å komme seg unna hjem­ste­det på.

De er av Ro­hin­g­ya-fol­ket, og vet at mange av deres egne har blitt tor­tu­rert og drept de siste må­ne­de­ne. Den mus­lims­ke kvin­nen vet godt at de bud­dhis­tis­ke na­bo­ene deres ikke god­tar fol­ket hen­nes sin for­tid. Et folk som flyk­tet fra Bang­la­desh for flere hund­re år til­ba­ke. I de­spe­rat red­sel be­stem­mer fa­mi­li­en seg for å flyk­te i fire mo­tor­bå­ter, ikke vel­dig store, men med plass til fa­mi­li­en. Til sam­men var det rundt 100 men­nes­ker i bå­te­ne.

Av­slørt vold

Mosu­da for­tel­ler om fa­mi­li­ens dra­ma­tisk flukt til nors­ke Oddny Gu­ma­er. Hun er grunn­leg­ger av or­ga­ni­sa­sjo­nen Part­ners Norge og har i løpet av ja­nu­ar og mars i år fore­tatt in­ter­vju av rundt 30 men­nes­ker i den et­nis­ke grup­pen som Mosu­da er en del av.

Folke­grup­pen ble i 1982 fra­tatt stats­bor­ger­ska­pet sitt, og de siste årene har de blitt fra­tatt en rekke ret­tig­he­ter. De har ikke rett på ut­dan­ning, de har ikke lov å reise og de må søke om spe­si­ell til­la­tel­se for å gifte seg. Or­ga­ni­sa­sjo­nen Human Rights Watch har nylig av­slørt al­vor­li­ge men­neske­ret­tig­hets­brudd og mulig et­nisk ren­sing av Ro­hin­g­ya-fol­ket. Myn­dig­he­te­ne i My­an­mar skal ha tatt ak­tivt del av denne vol­den, og over 120.000 men­nes­ker tren­ger de­spe­rat behov for nød­hjelp, mel­der or­ga­ni­sa­sjo­nen.

Mas­sa­krert

På veien mot en by fa­mi­li­en kan søke dek­ning i stø­ter de på en båt fra byen Sit­twe. De seks-sju per­sone­ne om bord til­kal­ler straks flere mind­re fiske­bå­ter med menn fra det bud­dhis­tis­ke Rak­hi­ne-fol­ket. Med spyd og sverd be­gyn­ner men­ne­ne å drepe Mosu­das fa­mi­lie­med­lem­mer, en etter en. Noen prø­ver å rømme fra blod­ba­det ved å svøm­me til lands, men også der er menn med spyd og sverd klare til å drepe.

Gu­ma­er og Part­ners har lenge hatt ar­beid i My­an­mar, og fore­tok in­ter­vju­ene for å kart­leg­ge og do­ku­men­te­re det folke­grup­pen opp­le­ver. To­talt er det rundt 800.000 ro­hin­g­ya­er i My­an­mar, 300.000 av dem skal være dre­vet på flukt, og rundt 5.000 har blitt drept de siste to årene.

Kvin­nen for­tel­ler vi­de­re med skjel­ven­de svak stem­me at hun sam­men med svi­ger­dat­te­ren og dat­te­ren søker ly på en plas­tikkcon­tai­ner fly­ten­de i van­net. Hun blir kniv­stuk­ket. I hal­sen, i nak­ken og i siden. Like før hun be­svi­mer ser hun jen­te­ne bli dradd om­bord i de an­gri­pen­de bå­te­ne.

Tapt håp

Mange timer se­ne­re, det er natt nå, våk­ner Mosu­da opp på et ukjent sted. Hen­nes førs­te tanke og håp er at alt bare var et ma­re­ritt mens hun sov. Men hun kjen­ner smer­ten i krop­pen, og ser blo­det på klær­ne. Hun kjen­ner ingen glede av å over­le­ve, for­tel­ler hun.

På mi­ra­ku­løst vis kom­mer hun seg ned til hav­nen, der får hun vite at av de 100 men­nes­ke­ne om­bord i bå­te­ne, hadde bare tre over­levd. Hun var en av dem. 29 av fa­mi­lie­med­lem­me­ne hen­nes var drept i mas­sa­kren.

- Jeg kan ikke sitte ned. Jeg kan ikke gjøre noe len­ger. Jeg får ikke sove. Jeg vil bare være sam­men med barna mine, for­tel­ler hun i in­ter­vju­et.

- Noen gan­ger går jeg ned til elven, der hører jeg stem­me­ne til barne­bar­na mine som roper på meg.

- Hvor­for døde jeg ikke med dem? Det er ikke noe me­ning i til­væ­rel­sen min len­ger, sier hun på slut­ten av in­ter­vju­et og bry­ter ut i gråt.

Po­si­tivt fokus

I dag lever Mosu­da sam­men med sin enes­te gjen­le­ven­de sønn. Alle i Ro­hin­g­ya-fol­ket kjen­ner noen som har mis­tet fa­mi­lie­med­lem­mer eller fått liv­e­ne sine øde­lagt. Noen har blitt mas­sa­krert som Mosu­das fa­mi­lie, andre har blitt bort­ført, vold­tatt, hundre­vis av hjem har blitt satt fyr på, andre har blitt nek­tet mat og sul­tet i hjel.

Gu­ma­er sit­ter igjen med mange inn­trykk etter de siste tu­re­ne til lan­det som sta­dig blir rost i nors­ke medi­er for sin po­si­ti­ve ut­vik­ling.

- Det har vært mye fokus på de po­si­ti­ve end­rin­ge­ne som har skjedd. Jeg får litt fø­lel­sen av at nors­ke myn­dig­he­ter, po­li­ti­ke­re og næ­rings­liv er litt for op­ti­mis­tis­ke i for­hold til My­an­mar. Denne kon­flik­ten, og en kon­flikt med Kachin-fol­ket i Nord-My­an­mar, har for­ver­ret seg etter den nye re­for­men, hev­der hun.

Skuffet

- Jeg har sett vel­dig opp til Aung San Suu Kyi, hun er en fan­tas­tisk dame, men jeg syns hun har skuf­fet stort da hun ikke har tatt til ordet for disse grup­pe­ne, sier Gu­ma­er om men­neske­ret­tig­hets­for­kjem­pe­ren og det re­la­tivt fers­ke med­lem­met av par­la­men­tet i My­an­mar.