Mirakuløst nok

For noen er mirakler en kilde til håp. For andre er det den største innvendingen mot evangelienes troverdighet.

«Miracles From Heaven» er tittelen på filmen som for tiden fyller norske kinosaler med snørr, tårer og antageligvis en dose skepsis.

Den Texas-kristne familien Beam, opplever marerittet når datteren blir diagnostisert med en uhelbredelig tarmsykdom som til slutt vil ta livet av henne.

I filmen, som bygger på hendelser fra virkeligheten, blir familien konfrontert med spørsmålet som så mange andre har stilt seg: Kan mirakler virkelig skje? Virkelige, ubestridelige mirakler?

NT-professor og mirakel-talsmann Craig Keener er ikke i tvil. Etter å ha gått gjennom utallige dokumenterte helbredelser og snakket med like mange vitner er han overbevist om at jo;mirakler skjer faktisk.

Hans bok om temaet er lest og diskutert over hele verden.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

– Mirakler skjer

Men før vi hopper til akademienes verden møter vi Arnt Jakob og Liva Holvik i en hyggelig bergensleilighet. Vi har utfordret det latvisk-norske misjonærparet på om de mener mirakler skjer. De tok utfordringen.

– Vi møttes jo egentlig over et mirakel, sier det nygifte paret.

– Mirakler er ikke bare helbredelse, det handler jo om Guds omsorg for våre liv. Ikke slik at livet blir problemfritt, vi har hatt vår andel av smerte og kamp, forteller Arnt Jakob lavmælt. Liva nikker.

Ba om tro

Arnt Jakob Holvik har mastergrader både fra NHH og et australsk universitet, i tillegg han i ferd med å avslutte en mastergrad i teologi ved NLA Høgskolen. Men på Facebook oppgir han at han arbeider for «The King and His Kingdom». Han leder menighetsnettverketInflux og reiser mye i Europa og Asia og driver misjons- og barmhjertighetsarbeid. Nå gjør han det sammen med Liva som er oppvokst i Latvia og kommer fra en familie som ikke er kristne.

Liva forteller rolig der hun sitter på kjøkkenstolen i lyset fra en av den bergenske sommersolens sjeldne opptredener. Første gang hun opplevde en helbredelse selv var hun nylig kommet til tro.

Som venninne og forsøksperson av en skredder og klesdesigner ble Liva målt opp og ned. Skredderen reagerte på at føttene hennes var så ulike i lengde. Hun sjekket og dobbeltsjekket: Forskjellen var veldig stor. Og den kunne forklare ryggproblemene hun hadde hatt.

Men så var det helbredelsen. Hun ble først bedt for en gang, uten at noe skjedde. Neste kveld kom Arnt Jakob til henne.

– Han spurte meg om det var noe galt med ryggen eller beina mine. Jeg husket det ikke først, men mens han ba kom jeg på hva venninnen hadde sagt.

En annen jente ble med, og de ba for Livas føtter. Liva kjente at hun fikk tro på at noe kunne skje.

– Så følte jeg at noe skjedde. Foten vokste, og de to ble like.

– Jeg kunne se det skje, legger Arnt Jakob til og viser med hendene sine hvordan han holdt da han ba.

– Og den andre jenten, som også ba, begynte å le. Hun kjente vibrasjoner i foten, husker Liva.

Vanskelig å tro

Og her kommer vi til det pussige. For selv om Liva kjente foten gro, og selv om hun spaserte rundt, og kjente både i foten og ryggen at noe var endret, så kunne hun ikke helt tro det. Hun kunne ikke tro det før venninnen, som ikke var kristen, bekreftet det.

Men venninnen kunne forbløffet bekrefte at føttene nå var så like som hun aldri hadde sett før. Hun ble skremt. Hun nektet å tro at det var et mirakel, og trodde ikke på Liva.

– Hun sa bare at hun ikke kunne si noe annet enn at de var ikke like før, men nå var de det.

Brukne ribbein

Arnt Jakob forteller om et møte med en ungdomsgjeng et sted på Vestlandet kom i prat med en tenåringsgutt. Han forteller journalisten hvor det var, men detaljnivået gjør det greit å holde geografien utenfor.

– Vi så mange helbredelser skje. Men med denne gutten var det spesielt. Han hadde vært i en ulykke og et kraftig slag mot nedre del av brystet gjorde at flere av ribbeina var skadet. Særlig det ene, som var brukket i to. Vi kunne stikke fingeren inn og kjenne mellomrommet mellom de to brukne endene. De to endene stakk fremdeles ut og skapte en synlig utbuling.

Arnt Jakob snakket med ham, og fikk vite at legene ikke kunne gjøre noe med problemet, som forårsaket smerte og hindret ham fra å spille fotball.

– Jeg delte litt av hva Jesus sa om helbredelse, og om å legge hendene på de syke. Og så spurte jeg om jeg kunne be for ham.

Og det er da det skjer, forteller Arnt Jakob.

– Jeg la forsiktig hånden på ribbeinet hans. Og så ba jeg om helbredelse. Og beinet bevegde seg innover, slik som dette, sier Arnt Jakob og viser på sin egen kropp hvordan de to beinendene sank tilbake på plass.

Arnt Jakob fortsatte å be for gutten, om at smertene han hadde opplevd skulle bli borte. Etter en stund fortalte han at smerten var borte.

En Aids-syk

Arnt Jakob fortsetter å fortelle. En særlig tydelig helbredelse fant sted i Latvia, i et tidligere militært område som er åpnet for beboelse. Arnt Jakob og noen venner var i området for å støtte lokale menighetsplantere i det som var blitt et svært belastet område. Eller som han selv vil beskrive det:

– Vi forsøker å gjøre det Jesus sier, å gå med budskapet om ham til folkegruppene.

Der møtte de en gutt i 16-17-årsalderen. Han så veldig bleik ut og hadde en slags oransje farge på leppene. Det viste seg at gutten nå bodde alene i en leilighet etter at foreldrene hadde flyttet. Han var forlatt alene, med vissheten om en HIV-diagnose som hadde utviklet seg til Aids.

– Kroppen var begynt å forfalle. Han hadde ikke energi. Tennene var løsnet i munnen hans og føttene hadde begynt å bli blå.

Teamet ba for ham der og da, og de ble med ham hjem for å kjøpe litt mat til ham. Senere møtte gutten opp igjen på et utendørsmøte teamet holdt. Han ville bli bedt for igjen. Dagen etter kom gutten tilbake.

– Da så vi at leppene hadde endret farge. Han fortalte at han hadde vært ute og gått, noe han vanligvis ikke orket. Blåfargen var også borte fra beina. Til og med tennene hadde festet seg i munnen. Det var helt utrolig.

En venn av Arnt Jakob dro med gutten til et sykehus for å sjekke tilstanden hans.

– Gutten var selvsagt veldig nervøs. Men på sykehuset fikk han vite at han var HIV-negativ.

Arnt Jakob forteller at han møtte gutten igjen to år seinere. Da var han fortsatt helt fin.

Ble ikke levende

Nå er de to oppfordret til å fortelle om mirakler, og de presiserer gjentatte ganger at det ikke alltid skjer slik de ber om. Noen ganger skjer det tilsynelatende ingenting. Andre ganger skjer det andre ting i stedet.

En gang et team var ute i Latvia og gikk fra landsby til landsby fikk en jente et syn av et hus ved en sjø. Senere så de plutselig huset, og oppsøkte det. De fant ut at mannen hadde tatt selvmord helt nylig. Flere av mennene i familien hadde drept seg selv tidligere. Gruppen fikk god kontakt med familien, og ble invitert i begravelsen.

– Vi lurte på hvordan vi skulle gripe situasjonen an. I bønn ble vi minnet sterkt om at Jesus sa til disiplene at de skulle reise opp de døde. For noen var dette en ny tanke. Men vi spurte om vi kunne få komme tidlig og be, noe familien med glede sa ja til.

En gruppe ble igjen i huset de holdt til i, mens resten dro til begravelsen. Mannen kom ikke tilbake til livet.

– Jeg kan ikke forklare hvorfor, sier Arnt Jakob selv om han har noen tanker om det.

I begravelsen fikk de dele evangeliet med alle menneskene som hadde møtt opp. Og etter at de hadde sunget den aronittiske velsignelsen på norsk over de fremmøtte, kom noen av landsbyfolkene opprømt bort. Hadde nordmennene sett hva som hendte da de sang?

– De fortalte at et stort tre som stod på gravplassen hadde ristet kraftig. Jeg spurte hva de trodde det var. «Det var Guds nærvær», sa de.

Og gruppen som stod i bønn og faste hjemme hadde blitt minnet sterkt om verset i Salmenes bok, der det står at trærne skal klappe i hendene.

– De skjønte ikke betydningen før vi var hjemme og fortalte hva som hadde skjedd.

Mange syke

Mens vi sitter i det karakteristiske bergenshuset forteller både Liva og Arnt Jakob flere andre fortellinger om det som fremstår som åpenbare undere. Han dro til India for å bli med på en vekkelseskonferanse der det fantes bådeanimister,hinduer og kristne. På forhånd hadde han hatt et syn av seg selv stående midt i et rom fylt av syke.

– Vi ba for syke hver dag, og for mennesker som var plaget av vonde ånder.

Trengselen av syke ble så stor at et eget sirkustelt ble tatt i bruk til de syke. Men fortsatt var det umulig å rekke over alle.

– Plutselig stod jeg midt i teltet og forstod at det var dette Gud hadde forberedt meg på.

Han fikk lov til å organisere møtet, og fikk to tolker på plass; til språkene boro og santali. Etter en enkel undervisning om hva Jesus sa om å be for de syke, fikk han hele salen med på bønn til Gud om helbredelse. De la hendene på sin egen kropp der de var syke. Alle ba på sitt språk.

Det er da Arnt Jakob føler noe han aldri har kjent på før. Og når han forklarer det så snur han seg halvveis for å beskrive hvordan en bølge av kraft tårnet seg opp bak ham.

– Den var to, tre meter høy. Og plutselig bare blåste den gjennom teltet. Jeg bare tenkte «wow», sier han og viser tydelig at dette var noe som kom uventet. Konserten av bønner roet seg ned, og plutselig begynte flere å løfte opp hendene. De ville vitne om hva som hadde hendt. Og et av de mange vitnesbyrdene stakk seg særlig ut for Arnt Jakob. Det var en lavmælt far som stod tålmodig i rekken av vitner.

– Han fortalte at han hadde hatt med seg sin datter som var lam og ikke kunne gå. Så pekte han på en jente som nå sprang rundt på gresset.

Ikke frykt

Arnt Jakob mener kristne kan bli for opptatt av det som ikke skjer. Frykten for det hindrer ikke bare kristne fra å be for syke, men kanskje også fra å oppsøke dem.

– Gud har et sånt hjerte for de syke, de døende og de svake. Vi må være hos dem og betjene dem i kjærlighet, i bønn og på andre måter. Enten de blir helbredet eller ikke så har vi rørt ved hjertet, og det er alltid det viktigste. Vi må gå i kjærlighet, og ikke i frykt.

For Arnt Jakob startet vandringen da han som ung kom til tro på Jesus og begynte å lese Bibelen. Der fant han oppfordringer til å bry seg om de syke, elske dem og be for dem. Det hadde han ikke hørt mye om før.

– Jeg begynte å handle på det jeg leste, og etter en stund begynte det å skje.

Han har ingen forklaring på hvorfor mirakler noen ganger skjer. Men han mener den norske bibeltradisjonen har en blindsone.

– Vi er stolt over å være opptatt av Bibelen. Men hvis du leser at du skal be for de syke, og ikke gjør det, da betyr det at du ikke tror det du leser. Du tror ikke på det du leser, for du gjør det ikke.

Utfordringen er enkel:

– Vi trenger å kjenne Gud. Vi må bli kjent med ham. Vi må forstå at han er en god Far, som vil oss vel. Vi må tro det han sier, og forme våre liv til etterfølgelse av ham. Vi må la hans ord tale i våre liv, mer enn humanismen, samfunnet og vårt eget sinn, smiler Arnt Jakob og får et bekreftende nikk fra Liva.

Fotnoten

Craig Keener har en lang akademisk løpebane. I dag er han professor i Det nye testamentet, vedAsbury Theological Seminary. Han har skrevet prisvinnende bibelkommentarer om blant annet Matteus-evangeliet, Romerbrevet og Johannes evangelium. Alt på anerkjente akademiske forlag.

Keeners spesialområde er egentlig forskning på Det nye testamentet, forstått i lys av det vi vet om kulturen det oppstod i. Og det var i arbeidet med en flere volum lang kommentar til Apostlenes Gjerninger at han falt for spørsmålet om hvorvidt mirakler skjer i dag. Det som skulle bli en fotnote i et av bindene ble til noe mye mer.

– En vanlig innvending mot evangeliene og Apostlenes gjerninger er at de ikke kan være troverdige, fordi de forteller at mirakler skjer. Vel, jeg kjenner massevis av mennesker som forteller at de tror på mirakler. Jeg antok at det fantes samlinger med slike rapporter og mapper med medisinsk dokumentasjon som jeg bare kunne vise til i en fotnote, forteller Craig Keener på spørsmål om sitt sprang fra Urkirken til moderne tid.

Tykk bok

Jakten på slik dokumentasjon ble så fascinerende at Keener raskt forsto at det var en bok som kunne stå på egne bein.

Resultatet ble boken «Miracles: The Credibility of the New Testament Accounts» («Mirakler, troverdigheten i de nytestamentlige gjengivelsene»). En murstein på 1100 sider, fullstappet med fortellinger om mirakuløse hendelser fra nyere tid.

Keener er ikke i tvil. Ingen kan i dag med troverdighet nekte for at øyenvitner i dag opplever det de selv tror er mirakler.

Det er ikke slik å forstå at Keener tror alle vil komme til tro. Noen skeptikere vil ikke bli overbevist, samme hvilken grad av bevis som kan legges frem. Og han mener flere bør være opptatt av å dokumentere helbredelser som skjer. En del har tatt utfordringen. Flere år etter at boken ble publisert får han fortsatt inn nye, dokumenterte hendelser.

– Gjorde mirakler

Keener, som selv har arbeidet akademisk med evangeliene og de nytestamentlige skriftenes troverdighet, både med utgangspunkt i Bibelen og samtidige skrifter, lar seg ikke imponere over moderne tenkeres avskrivning av evangelienes mirakler.

– Alle de tidlige, kristne kildene omtaler dette.Historieskriveren Josefus omtaler mirakler når han omtaler Jesus. Til og med Jesu motstandere, både blant jødene og romerne, omtaler ham som en som gjør mirakler. Når du legger sammen alt dette vil de fleste bibelforskere i dag, enten de tror på mirakler selv eller ikke, anerkjenne Jesus som en som gjorde det samtiden oppfattet som mirakler.

Folk flest

Keener peker påDavid Hume, som sa at mirakler ikke er «en del av den menneskelige erfaringen». Men, sier Keener, folk flest er uenige med Hume. Omtrent 80 prosent av USAs befolkning tror at mirakler skjer, og nesten tre av fire leger er enige. I Asia, Afrika og Latin-Amerika tror folk flest at mirakler kan skje.

– Hume sier at den menneskelige erfaringen enhetlig forteller oss at mirakler ikke kan skje. Så, hvis noen sier at et mirakel har hendt, vil Hume altså si at menneskelig erfaring forteller oss at det vitnesbyrdet ikke kan være sannferdig. Ser du problemet med det argumentet, spør Keener retorisk.

I tillegg, sier Keener, kommer det faktum at både Bibelens forfattere og kirkefedrene forteller at de er øyevitner til helbredelser og eksorsismer.

– I det tredje og fjerde århundret var mirakler den ledende årsaken til at mennesker konverterte til kristendommen, sier Keener og viser til professor emeritus ved Yale University,Ramsay MacMullen.

Forkynn evangeliet

Han sier ikke at mirakler alltid skjer. Men han er blitt hellig overbevist om at de faktisk skjer. De største og mest ekstraordinære helbredelsene ser en oftest når evangeliet blir forkynt til nye folkeslag, sier Keener.

– Så hvis du er ute etter under og mirakler så vær ivrig etter å forkynne evangeliet.

Og egentlig mener han at hans eget fag, NT-forskningen, viser at Bibelen er en mer enn god nok kilde til å slå fast at mirakler i hvert fall har skjedd.

– Vi har egentlig tilstrekkelig med øyevitnebeskrivelser av mirakler allerede i Det nye testamentet. Det var skrevet nært opp til hendelsene, og de som skrev det hadde selv opplevd det. Lukas har selv sett underene han beskriver i Apostlenes gjerninger.

Vanskelig å tro

Arnt Jakob og Liva er ikke fremmed for tanken om å dokumentere mer av det som skjer.

– Det er jo en god ting, spesielt i Vesten, sier Liva.

– Men det finnes også en del helbredelser som er filmet. Noen blir utfordret av å se det, mens andre tror det ikke selv om de ser det. Og da jeg selv opplevde en helbredelse var jo min første reaksjon at jeg ikke trodde det hadde skjedd. Selv om jeg kjente at det skjedde med min egen kropp, sier Liva.