Mandela-venn: – Israel er ingen apartheid-stat

Den sør-afrikanske jøden Benjamin Pogrund er kritisk til mye av Israels politikk, men nekter å dra paralleller til det gamle raseskille­styret i Sør-Afrika.

Beskyldninger om at Israel driver med rasisme kommer både fra frivillige organisasjoner, politikere og FN-organer. Sistemann ut i Norge er venstrepolitiker Abid Raja, som i debatten rundt anerkjennelse av Palestina brukte ordet «apartheid».

Benjamin Pogrund (82) reagerer sterkt på beskyldningene om apartheid, og han hevder Sør-Afrikas rasistiske system var unikt. Rasismen var initiert av myndighetene og førte til adskillelse og segregering på alle nivåer i samfunnet.

– Myndighetene delte befolkningen inn i fire rasekategorier. Gruppen du havnet i bestemte hvor du kunne bo, hvem du kunne gifte deg med, hvor du kunne studere, hvor du kunne jobbe og til sist hvor du kunne bli begravet. Kun den hvite gruppen fikk stemmerett og reell innflytelse i samfunnet, sier Pogrund til Dagen etter et foredrag på Hebrew University i Jerusalem.

I Sør-Afrika var jødiske Benjamin Pogrund en profilert pressemann og motstander av regjeringens rasistiske politikk. Gjennom å rapportere om den svarte befolkningens kår, fikk han tillit hos lederne deres, og han ble venn med Nelson Mandela. For 17 år siden flyttet han til Jerusalem og fant at det israelske samfunnet var svært ulikt samfunnet han vokste opp med i Sør-Afrika.

Stemmerett

Han mener den største forskjellen er at araberne i Israel har stemmerett.

– Den arabiske minoriteten har muligheten til å stemme i valg, de har fulle rettigheter og de har adgang til alle posisjoner i samfunnet. Dette i seg selv utelukker at israel er en apartheid-stat, sier han.

Pogrund viser til at det finnes arabere i alle sektorer i samfunnet – alt fra universitetsprofessorer til parlamentarikere. I år slo de arabiske partiene for første gang sammen til én liste. De er ikke i regjering, men de har mulighet for innflytelse.

Diskriminering

– Israel er et demokrati, men på den andre siden opplever arabere diskriminering. Det kan for eksempel være vanskelig for dem å kjøpe land. Siden de muslimske araberne ikke tjenestegjør i hæren, får de heller ikke adgang til lån og andre goder som er knyttet til militærtjenesten, sier han.

Han viser også til forholdene for de kristne, arabiske skolene, som Dagen skrev om lørdag. Israels beste skole er en anglikansk skole i Nasaret, mens en på bunnen av listen i stor grad finner ultra-ortodokse jødiske skoler. Likevel fullfinansieres de ultra-ortodokse skolene, mens de kristne opplever kutt i støtten.

– Dette er eksempler på forskjellsbehandling, men det er ikke apartheid. Faktisk gjør dagens høyrevridde regjering mye for å bedre arabernes kår. President Reuven Rivlin gjentar dessuten stadig at vi må rekke ut en hånd til araberne og integrere dem fullt ut i samfunnet. Apartheid-politikken i Sør-Afrika innebar segregering som del av en offentlig politikk, sier Pogrund.

– Okkupasjon

Benjamin Pogrund skiller likevel mellom situasjonen for arabere i selve Israel og situasjonen for araberne på Vestbredden.

– Ingen okkupasjon er hyggelig. Okkupasjonen av Vestbredden brutaliserer palestina-araberne og den brutaliserer våre egne sønner og døtre. Den er tragisk for de okkuperte og gir dessuten okkupanten Israel et dårlig omdømme, sier han.

Han ønsker en israelsk tilbaketrekking fra områdene så raskt som mulig, men han er ikke med på å kalle sikkerhetsbarrieren Israel har bygget for en «apartheid-mur».

– Muren, det vil si mesteparten er gjerde og grøfter, ble bygget av sikkerhetsmessige grunner. Den har til en viss grad fungert, sammen med bedre etterretning og andre tiltak. Muren har samtidig påført mange palestinere vanskeligheter, og den har blitt brukt til å stjele land. Men den ble bygget for å bedre sikkerheten, sier han.

Han viser til at ANC i Sør-Afrika hadde vedtak om å ikke ramme sivile. Sørafrikanske myndigheter trengte i motsetning til israelske myndigheter ikke å frykte selvmordsbombere og stadige terrorangrep.