– La være å be? Nei, det er helt umulig

Bønn virker uunnværlig for flere norske kristenledere. – Det ville være som å slutte å puste, mener noen.

Aarebrot og Søderlind har brevvekslet og samtalt om hverandres tro og vantro. Boka deres er ment som «en samtale i ingenmannsland mellom skyttergravene som preger ordskiftet om religion».

Søderlind inngår en avtale som skal gjelde i 14 dager: Ateisten skal be, mens presten lar være.

Underveis ber han pinsepredikant Øyvind Kleiveland om å lære ham å be.

Dette er et prosjekt mange kristenledere ville hatt vansker med å være med på, mest fordi det ikke villet fungert for dem.

I begynnelsen av januar offentliggjorde Dagen tallene fra en InFact-undersøkelse om bønn som viste at bare 60 prosent av kristne har bedt det siste året.

Fem ledere vi har snakket med, har et ganske annet og langt mer aktivt forhold til bønn.

– Som å slutte å puste

– Ville du klart på la være å be i en periode på 14 dager?

– Det ville være en underlig avtale å inngå, og det ville innebære at jeg ikke kunne snakke med den jeg elsker, sier han, åpenbart adskillig forundret over spørsmålet.

– Da ville jeg jo heller ikke kunne høre min elskedes stemme. Det ville vært veldig merkelig. Da ville jeg på en måte ha sluttet å puste, mener han.

– Og hvis du faktisk klarte å gjennomføre det?

– Det ville ha kjentes som jeg hadde mistet noe eller noen, sier han og forklarer at bønn for ham er mye mer enn bare «ord som formes med leppene». Ofte er bønnene ordløse.

– Kontinuerlig samtale

– Jeg håper inderlig at jeg ikke ville klart det. Hvorfor skulle jeg la være å be? undres Andreas Bakke, pastor i NLM Ålesund Misjonsforsamling.

– Men hadde det vært mulig for deg?

– Det vet jeg ikke, selv om det er utrolig hva man kan klare, sier Bakke som sier at bønnen er selve kilden til å klare livets mange utfordringer. Bønnen gir meg den styrken jeg trenger for å leve et liv i overensstemmelse med hans vilje. Men det handler om mye mer enn å sette seg ned og folde hendene. Jeg ber også når jeg går. Jeg har en nærmest kontinuerlig prat med Gud.

– Umulig

– Nei, det er umulig, sier Søster Mirofora som virker forbløffet over vårt spørsmål.

– Det er fullstendig umulig å ikke be, gjentar hun. – Nei, kjære vene. Da jeg var veldig ung og akkurat var blitt kristen, lærte jeg at jeg alltid skulle si Jesu navn, både når jeg pustet inn og når jeg pustet ut. Det har jeg gjort 43 år nå, og jeg kan jo ikke stoppe å puste. Da dør jeg jo, da!

Søster Mirofora er tydelig på at hun aldri kunne inngått en slik avtale.

– Det hadde ikke vært gjennomførbart. Kjære deg, hvordan skulle jeg klart det? Jeg ville ikke klart det rent viljesmessig. Jeg snakker med Gud hele dagen, i alt det som opptar meg. For meg er ikke bønn bare å sitte stille ned der og da, men hele tiden å få løfte ansiktet til Herren. Det klarer jeg ikke å la være med.

Også søster Mirofora legger vekt på at bønn er så mangt. I søsterfellesskapet har de faste bønnetider, men de ber også mens de gjør andre ting.

– Bønn er å vandre med Herren, ikke sant? Jeg er avhengig av det hele dagen.

– Kristenlivets åndepust

Arnfinn Clementsen, pastor i Karismakirken:

– Bibelen sier at vi skal be alltid, så bønn er kristenlivets åndepust. Og jeg kan jo ikke la være å puste i 14 dager uten at det gjør noe med meg åndelig. Jeg kunne nok klart meg uten å gå for meg selv og lukke døra, men det indre bønnelivet mitt er konstant, uansett hva jeg holder på med.

– Jeg kan prøve å undertrykke bønnelivet mitt, men et blir vanskelig og umulig når man har et liv i Gud. Og hvorfor i all verden skulle jeg prøve? Det er da nok av annet å slite med i livet, sier Clementsen.

– Naturlig å be

Sokneprest Sverre Langeland i Sandviken i Bergen ler når vi stiller spørsmålet.

– Jeg kunne nok ha prøvd å gjøre en avtale om ikke å sette meg ned for å be, men helt å la være be, tror jeg ikke er mulig. Jeg merker at det er tider i livet da det blir mindre bønn, og da forsvinner mye av livsgleden. Livet ville blitt tirstere og traurigere på dager uten bønn.