Klar for bispekåpen

Olav Øygard (57) kjenner at det kribler i magen. For som biskop må han mene noe, også i kontroversielle spørsmål. Det er han ikke vant til.

Han har vært i Nord-Hålogaland bispedømme i hele sitt presteliv, Olav Øygard. Han kjenner landsdelen, folket og menighetslivet godt. Når han likevel er spent i forkant av bispegjerningen som han tar fatt på i morgen, er det først og fremst på grunn av det han kaller «den nasjonalkirkelige delen av det å være biskop». Hittil har han ikke behøvd å si så mye om hva han mener i kontroversielle spørsmål, det er han i liten grad blitt spurt om i menighetssammenheng.

– Som biskop er jeg nødt til å svare på det. Noen ganger er det vanskelig å vite hva en skal mene. Mener jeg noe så skaper jeg fort allianser med noen, mens andre vil ta avstand fra meg. Det blir utfordrende, sier han.

Det er ikke slik at han gruer seg. Han er heller spent på hvordan han skal ha en god rolle i bispekollegiet.

– La meg si at jeg går med en åpenhet inn i den gjerningen, sier han, og parkerer utfordringen positivt.

Les også: Glede og advarsler etter utnevnelse

Ytre kall

Han må imidlertid også svare på en hel del andre ting, som for eksempel hvordan han vil beskrive seg selv i fire ord. Han ler og tar seg matematiske friheter:

– Jeg har godt humør, et sterkt miljøengasjement, kristentroen er veldig viktig for meg, og jeg er glad i Nord-Norge, sier han.

Kall har vært et viktig begrep for Olav Øygard helt siden før han begynte å studere. Da han var ferdig på gymnaset fikk han sommerjobb som organist i Sauda. Prosten spurte ham hva han skulle gjøre til høsten. Han vurderte å bli organist, men svarte at han ikke visste.

– Da sa prosten med trykk: «Du skal studere teologi».

Og slik ble det. Da sommerferien tok slutt var Olav Øygard på plass på Menighetsfakultetet.

– Han satte i gang noe hos meg, et ytre kall som også ble et indre kall. Det er jeg blitt båret av gjennom studiene og gjennom alle mine år som prest. I all ydmykhet må jeg si at jeg også tenker på det nå når jeg skal bli biskop.

Folk har skrevet til ham at han er «rettelig kalt biskop» og det kjennes sterkt, forteller han.

– Jeg håper at det er Guds finger vi ser i dette, og at han har brukt mennesker til å kalle meg til biskop.

I Jesu navn

En sang som ofte ble sunget på semesteråpning på Menighetsfakultetet «I Jesu navn skal all vår gjerning skje», har fulgt ham i alle år.

– Det var nummer 1 i Landstads reviderte. For meg er det viktig at det jeg gjør skal være i Jesu navn, sier Øygard.

Jesus er viktig for ham. Han ber mange ganger daglig og forkynner Jesus mye, uten at han tror det skal gå på bekostning av forkynnelsen av Gud som skaper og Den hellige ånd. Farfaren fra Sunnfjord lærte ham en annen sang som har betydd mye, «Med Jesus vil eg fara». Farfaren er forøvrig et av de åndelige forbildene til den nye Nord-Hålogaland-biskopen. Hans trauste kristne tro, med røtter i de kristne organisasjonene og nærhet til kirken, satte spor i en ung gutt. At de begge spilte orgel gjorde også at de to hadde «en felles greie».

Men han trekker også frem en annen mann som har betydd mye. Anders Sara, kirketolk og predikant, som i dag er nærmere 90 år, har Olav Øygard kjent siden han var barn. Den aldrende samen har lært ham mye om samisk kristenliv, ikke minst da de samarbeidet om forkynnelsen da Øygard var blitt prest i Kautokeino.

– Vi hadde et merkelig samspill. Da jeg talte og han tolket hadde jeg en opplevelse av at han visste hva som kom. Han var emosjonelt til stede og veldig nær i forkynnelsen, og hadde en jordnær kristentro som gjennomsyret måten han levde på. På en vár og forsiktig måte pekte han på hvor viktig språket er for å få kontakt med mennesker, beskriver Øygard, som allerede i studietiden tok et kurs i samisk på friundervisningen. Utgangspunktet var at han giftet seg med en same.

– Hun skulle nok gjerne sett at jeg var bedre i språket, ler han.

Syke relasjoner

I over ti år har Olav Øygard vært mekler ved samlivsbrudd. Da han var sokneprest i Sør-Varanger var han med i et tverrfaglig team knyttet til familievernkontoret i Kirkenes som møttes jevnlig for å bistå i vanskelige saker. Han har også vært ansatt som terapeut på familievernkontoret i Alta og har dermed jobbet mye i familiefeltet. Han opplever at han har lært mye, og er blitt svært opptatt av relasjoner. Ikke bare i familien, men også i menighet.

– Det er viktig å jobbe med relasjoner. En relasjon kan være syk selv om individet ikke er er det, sier Øygard.

Han bekjenner at han har en kjepphest:

– Vi ser ofte at utmerkede mennesker som hver for seg er flotte og flinke kan ha vanskelige relasjoner slik at samarbeidet blir utfordrende og kanskje også konfliktfylt.

Han presiserer at han ikke ønsker å «snakke ned syndefallet», men har også registrert at folk har en vilje til å gjøre det som skal til for at de medmenneskelige forholdene skal bli bra.

Speilbilde

Observasjonene har han tatt med seg i sitt arbeid i kirken, senest som prost i Alta. De tre årene har gitt stor glede. Øygard har likt å ha ansvar for et større geografisk område og arbeide med flere menigheter. Han konstaterer ut fra egen erfaring at det er store forskjeller i kirke-Norge. Alta prosti inneholder de store soknene Alta og Talvik og de små, Loppa og Hasvik.

– Det er blitt tydelig for meg hvor stor forskjell det er å jobbe i en liten menighet der det bare er en av hver profesjon, i forhold til å arbeide i en stor menighet. Alta prosti er sånn sett et speilbilde på bispedømmet, sier han.

I tidligere intervju har Øygard fortalt at han var usikker på om han ønsket jobben som biskop, men at han ble mer sikker etter hvert som utvelgelsesprosessen har gått sin gang. Til Dagen sier han at usikkerheten bunnet i om det var nettopp ham bispedømmet hadde bruk for. Det var derfor viktig for ham å gi et sannferdig bilde av hvem han var i utvelgelsesfasen i bispedømmerådet i vår. Da det gikk mot sommer hadde lysten meldt seg, og da stemmetallet forelå i august og det viste seg at han hadde flest, ble han glad.

– Tallene ga meg en økende lyst til å bli tilsatt, ler han.

Vil ikke lage motsetning

Den nye biskopen vil ikke være med på å lage motsetninger mellom å være en bred folkekirke og en kirke som står på det som er det sentrale i kirkens budskap.

– Jeg er opptatt av å føre videre en folkekirke med et stort nedslag i befolkningen, en kirke som tar vare på det kristne budskapet og formidler det på en god måte, sier han.

«Flere velger å døpe barna sine» er et medieoppslag som ville glede hans hjerte.

– Alle som døper barna sine er med i dåpssamtale og mange kommer tilbake til babysang, utdeling av fireårs-bok, Lys Våken og andre arrangement i kirken der vi hjelper foreldrene å formidle tro til barna, sier han.

Olav Øygard er opptatt av rekruttering, og peker på sammenhengen mellom å ha et godt trosopplæringsarbeid for barn og unge og å lykkes med rekruttering til kirkelige stillinger på lang sikt.

Det bringer ham inn på misjon og evangelisering, to emner som også interesserer ham.

– Karismatiker på mitt vis

Når Øygard i morgen vigsles til biskop i Tromsø domkirke vil kollekten gå til NMS. Det passer ham utmerket. Han har vært med i en misjonsforening i NMS-regi i 30 år. Selv driver han ikke så mye med venneevangelisering. Ikke fordi han er i mot det, men heller fordi «alle vet» at han er kristen. Han velger heller å pense samtalen inn på det folk er opptatt av, og har merket seg at det ofte er spørsmål som har med tro å gjøre.

– Det blir en del åndelige samtaler med venner som ikke nødvendigvis bekjenner den kristne tro.

Når Dagen vil vite om den nye biskopen kan beskrive seg selv som en karismatiker, problematiserer han ordet.

– Vi snakket om karismatiske personer som er utadvendt og snakker slik at folk liker å høre på dem. Jeg er ingen stor folketaler, heller en middelhavsfarer.

Han vil imidlertid absolutt definere seg selv som en karismatiker «på mitt vis». Han peker blant annet på at han arrangerte oasesamlinger i Alta mens han arbeidet i NKSS. Men han tar også med vigslingen i morgen med håndspålegggelse og forbønn for bispegjerningen som ligger foran:

– Det er karismatikk på høyt plan.