Kan ikke love kirken mer penger

Kirkerådets leder forventer penger til trygg drift av Kirken. Kulturministeren har notert seg kirkens ønske, men minner om dårlige tider.

– Vi tror våre stortingspolitikere er sitt ansvar bevisst. De har bestemt atDnk skal «være en landsdekkende, lokalt forankret folkekirke med en oppslutning som bekrefter dens karakter som folkekirke.» Kjære statsråd: Regjeringen er forpliktet på dette like mye somStortinget, saLindø i sin tale ved åpningen av Kirkemøtet i går.

StatsrådLinda Hofstad Helleland satt på første rad og hadde svaret klart i sin tale. Hun noterte seg det Lindø sa.

– Men jeg vil minne om at vi befinner oss i en økonomisk situasjon som tilsier strammere offentlige budsjetter. Vi har også varslet et videre arbeid med å utforme forslag til en helhetlig lov for alle tros‐ og livssynssamfunn. I dette utredningsarbeidet vil vi ha med ossKirkemøtets oppfordring fra 2015 om en mer kortfattet rammelov for Den norske kirke, sa hun.

Hun røpte ikke hvordan budsjettet for neste år vil se ut, men sa at årets bevilgning til kirken ligger til grunn for budsjettarbeidet.

Lindø pekte på at det er vrient å planlegge driften av Den norske kirke uten forutsigbare rammer.

– Derfor kan vi bare gjenta det som allerede er sagt: Den norske kirke forventer at det bevilges penger til en trygg drift, til en forsvarlig omstilling, og med tilstrekkelige reserver.

Personlig

Statsråd Helleland åpnet sin hilsen med å fortelle om sitt forhold til kirken og ikke minstNidarosdomen.

– For meg er det alltid spesielt å komme hjem til Nidarosdomen. Jeg føler at dette er «min kirke». Jeg har hatt et nært forhold til denne kirken hele mitt liv. Det er hit jeg har søkt til for å grunne over livets mysterier. Og noe av det første jeg gjorde etter jeg ble utnevnt til kulturminister, var å oppsøke roen og nærværet i Nidarosdomen. Den er som «min Fars hus»; stor og romslig. Samtidig gir små kapeller og bueganger plass for stillhet og intimitet, sa hun.

Avskjed

Lindø holdt sin sjette tale som leder avKirkerådet. Han har møtt på Kirkemøtet ti ganger. Årets blir hans siste, ihvertfall for en stund.

Han brukte mye av talen sin på å snakke om det åndelige lederskapet man har når man er delegat på Kirkemøtet. Han advarte også mot splittelse og polarisering.

– Polarisering for å skape såkalte «klare valgalternativer» er ikke veien å gå for kirken. Etter min oppfatning skal vi lete etter løsninger som vi kan stå sammen om. Dette vil styrke fellesskapet, dette vil styrke samholdet, og det vil gi styrke til kirken, sa han og gikk videre til å omtale likekjønnet vigsel.

– Igjen vil vi måtte oppleve at følelser settes i sving, og vi vil utfordre hverandre. Vi vil måtte tåle å være uenige også i år. Det er mitt håp at en rekke gode møter mellom enkeltpersoner og mellom grupper vil kunne finne fram til løsninger som både samler og som anerkjenner ulike ståsteder.

Flyktninger

Lindø mente det også var på sin plass å kommentere regjeringens linje i flyktningspørsmålet.

– Vi synes det er skuffende at regjeringen har tatt så få av innspillene fra høringsrunden til følge. Barns beste blir ikke ivaretatt. Det bør ikke være et mål i seg selv å ha Europas strengeste flyktningpolitikk. Den norske kirke er en viktig samfunnsaktør og står for en betydelig del av frivillighets- Norge. Vi vil fortsette vårt engasjement og være med på å ønske nye mennesker velkommen til lokalsamfunnene og slik bidra til god integrering og gode møter.

Gå ut

Det var den sist utnevnte biskop,Ann Helen Fjeldstad Jusnes i Sør-Hålogaland, som holdt preken under gudstjenesten. Hun tok godt tak i tema for årets Kirkemøtet - «gå og fortell».

– Når vi er samlet om papirer og dokumenter kan det være vanskelig å tenke at dette gjør vi fordi vi vil fortelle videre det kvinnene ved graven startet med å fortelle: Jesus er stått opp fra de døde, graven er tom. På samme måte kan det være vanskelig å ha det i mente når vi er uenige om ny kirkeordning eller vigsel for likekjønnede. Men det er det det hele dreier seg om, det er det kirken står og faller på: At vi forteller videre om oppstandelsen, at vi aldri holder opp med det, at vi ikke et eneste øyeblikk glemmer at det er derfor vi er kirke og derfor vi er her, sa biskopen.

Hun tror håpet i oppstandelsen er noe som kommuniserer, også i dag.

– Og ikke bare håpet om evig liv og frelse, men også håpet som ligger i at dødens krefter i verden ikke er sterkest, at det finnes en guddommelig kjærlighet som sprengte døden, og som gir oss kraft til å leve Gir oss mot til å leve med håp i dødens verden.

Organisasjon

Fjeldstad Jusnes mener kirkelige organisering og møtevirksomhet ikke er i motsetning til å gå å fortelle.

– Kirken må alltid ha en organisasjon, har den ikke det blir det de sterkeste menneskene som rår. Men vi må ikke glemme at vi er mer enn organisasjon og meninger, vi er mennesker som tror på oppstandelsen, vi er mennesker som er blitt berørt av Den Hellige Ånd og som våger håpe selv om det menneskelig sett skulle være umulig. Og vi er som kvinnene og disiplene, det er ikke på grunn av oss selv at vi har fått oppstandelsestroens gave, det er nåde, det er underet.