«I dag vil han nok hjem­søke oss med en av sine taler»

Eidsvollsmann og prest Nicolai Wergeland ble sett på som en møteplager på grunn av sine lange, retoriske og krasse taler.

- Det kunne være et slit å høre på ham, for­tel­ler his­to­ri­ke­r Tor­leif Hamre ved mu­se­et Eids­voll 1814.

Han viser fram riks­sa­len i Eids­voll­byg­nin­gen der Grunn­lo­ven ble ved­tatt for 200 år siden av de 112 men­ne­ne i riks­for­sam­lin­gen.

De fles­te av de 14 pres­te­ne i for­sam­lin­gen tok ikke ordet i de­bat­te­ne, men Ni­co­lai Wer­ge­land fra Vest-Ag­der gjor­de mye ut av seg.

Sam­ti­dig som Wer­ge­land er en av de mest lærde og best for­be­red­te de­le­ga­te­ne, om­ta­les han som «møte­pla­ge­ren». Han har nem­lig en tendens til å holde re­to­ris­ke, grun­di­ge og lang­tek­ke­li­ge taler med ster­ke ut­fall mot dem som støt­ter Chris­ti­an Fre­de­rik.

Prost og de­le­gat Fre­de­rik Schmidt skri­ver føl­gen­de i dag­bo­ken sin når han ser Wer­ge­land i riks­sa­len: «I dag vil han nok hjem­søke oss med en av sine taler».

- Wer­ge­land blir satt litt på side­lin­jen og får fler­tal­let mot seg. Han er så krass at han nær­mest blir lagt for hat av andre re­pre­sen­tan­ter, sier Hamre.

På slut­ten av for­hand­lin­ge­ne kre­ver noen et opp­vask­møte der Wer­ge­land må stå til rette for de han har for­nær­met i for­sam­lin­gen. Men det glir over, andre re­pre­sen­tan­ter mener at det får da være gren­ser - de kan ikke av­slut­te riks­for­sam­lin­gen slik.

Pres­tens lave po­pu­la­ri­tet hen­ger sam­men med at han er i mindre­tal­let som støt­ter en union med Sve­ri­ge.

På Eids­voll står nem­lig ho­ved­kon­flik­ten mel­lom de som kjem­per for et selv­sten­dig Norge og de som mener at det er uunn­gåe­lig å gå i union med Sve­ri­ge.

Selv om de geist­li­ge re­pre­sen­tan­te­ne før riks­for­sam­lin­ge­ne hadde vir­ket som konge­mak­tens lo­ja­le un­der­såt­ter, frem­står de ikke som en en­het­lig grup­pe på Eids­voll.

Ti av pres­te­ne hol­der med Selv­sten­dig­hets­par­ti­et og prins Chris­ti­an Fre­de­rik, mens fire står på Unions­par­ti­ets side.

Under inn­kal­lel­sen til grunn­lovs­for­hand­li­ge­ne spil­ler preste­stan­den en vik­tigere rolle.

Etter en be­stem­mel­se av re­gent Chris­ti­an Fre­de­rik og 21 inn­fly­tel­ses­rike nord­menn på stor­manns­mø­tet 16. fe­bru­ar, sam­ler kir­ke­ne hele det nors­ke folk til en eks­tra­or­di­nær bede­dag. Det skjer fra fe­bru­ar 1814 og langt ut på våren, alt etter hvor i lan­det kir­ke­ne er.

Geist­lig­he­ten er på denne tiden vant med å opp­tre som konge­mak­tens for­len­ge­de arm. På bede­da­gen får pres­te­ne fol­ket til å sver­ge en ed om å «hevde Nor­ges selv­sten­dig­het og våge liv og blod for det els­ke­de fedre­land».

- Det sver­ger vi, så sant hjel­pe oss Gud og hans hel­li­ge ord, sva­rer nord­men­ne­ne.

Men noen har ljuge­kors når de av­leg­ger eden. Unions­par­tiet mener jo at det ikke er rea­lis­tisk med selv­sten­dig­het.

Under bede­da­ge­ne vel­ger hvert sogn også to valg­menn som se­ne­re ut­pe­ker re­pre­sen­tan­ter til riks­for­sam­lin­gen. Nord-Nor­ge rek­ker ikke å sende de­le­ga­ter før møtet er over.

Selv om han er upo­pu­lær, får Wer­ge­land satt sitt preg på Grunn­lo­ven som en av fire pres­ter i kon­sti­tu­sjons­ko­mi­te­en. Det er en komité som i side­væ­rel­se­ne til riks­sa­len skri­ver ut­kas­tet til Grunn­lo­ven.

Han får blant annet på plass jøde­pa­ra­gra­fen, sam­men med Georg Sverd­rup og Chris­ti­an Mag­nus Fal­sen - Grunn­lo­vens far (ikke pres­ter). Se­ne­re skal søn­nen Hen­rik Wer­ge­land kjem­pe lenge for å få jøde­for­bu­det fjer­net.

- Dess­ver­re var jøde­for­bu­det like mye mo­der­ne anti­se­mit­tis­me fra strøm­nin­ge­ne i opp­lys­nings­ti­den, som det var av de eld­gam­le krist­ne for­dom­me­ne mot jø­de­ne. Eids­voll­men­ne­ne var like mye forut for sin tid, som etter sin tid, suk­ker his­to­ri­ker Hamre.

Noen av Wer­ge­lands po­li­tis­ke mot­stan­de­re er sogne­prest Hans Chris­ti­an Mi­del­fart fra Nord-Trøn­de­lag og Jonas Rein fra Horda­land.

Mi­del­fart er noe aktiv og står fram som en li­be­ral re­pre­sen­tant. Han vil ha re­li­gions­fri­het og slett ikke ute­sten­ge jø­de­ne i pa­ra­graf 2.

Jonas Rein er po­le­misk og skarp mot Unions­til­hen­ge­re. «Hel­ler dø i fri­het enn å bli sla­ver under svens­ke­ne» var slag­or­det.

En annen sak som en­ga­sje­rer pres­te­ne er bøn­de­nes krav om å gi kirke­go­des til sta­ten og kir­kens ei­en­dom­mer til bøn­de­ne. Pres­te­ne burde hel­ler få lønn av sta­ten, mener bonde­re­pre­sen­tan­te­ne.

Da er det flere av pres­te­ne som våk­ner og for­sva­rer at kirke­god­set skal for­bli kir­kens ei­en­dom.

I til­legg til re­pre­sen­tan­te­ne er det to bis­ko­per som van­ker i ku­lis­se­ne. De er råd­gi­ve­re for prins Chris­ti­an Fre­de­rik. Den ene, Ni­dar­os-bis­kop Peter Oli­va­ri­us Bugge, blir av noen kalt prin­sens hoff­narr fordi han ar­gu­men­te­rer for re­gen­tens stand­punk­ter.

Pres­te­ne på Eids­voll er opp­lys­te menn, og flere er ut­dan­net i Dan­mark der de møtte opp­lys­nings­ti­dens ideer om folke­su­ve­re­ni­tet og makt­for­de­ling. Li­ke­vel er det ingen dis­ku­sjon om den lu­thers­ke stats­kir­kens he­ge­mo­ni.

- Det er ingen som fore­slår noen annet. Det vir­ker som det er helt na­tur­lig for nord­menn å vi­dere­føre stats­kir­ken. Pres­te­nes rolle i 1814 er et ut­trykk for det, sier his­to­ri­ker Tor­leif Hamre.

DAGEN