- Eldre ønsker å holde i en hånd når de dør

Eldre mennesker er redd for å bli ensomme og være til bry for andre. Og helst vil de ikke dø alene.

- Mange ut­tryk­ker ønske om å ha en hånd å holde i når de skal dø. Det kan tol­kes som at de er håper å slip­pe å dø alene, sier Mar­ga­reth Bon­de­vik (83). Hun er dr.polit. og første­ama­nu­en­sis eme­ri­ta ved In­sti­tutt for sam­funns­me­di­sins­ke fag ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen.

Hun har i sitt dok­tor­grads­ar­beid snak­ket med en rekke men­nes­ker mel­lom 80 og 105 år i Ber­gens­om­rå­det om blant annet døden og fram­ti­den.

En dansk un­der­sø­kel­se fra 2012 viser at eldre i dag er mest redde for å bli en­som­me, ende opp som en «grønn­sak» og være til bry for på­rø­ren­de. De er ikke så redd for døden, men tiden før døden der de mis­ter gre­pet om livet og ikke leng­re er seg selv, skri­ver tv2.no.

Færre enn vi tror

Tirsdag skrev Dagen om at 90 av­døde i Oslo kom­mu­ne har fått en kom­mu­nal grav­ferd så langt i år. Det er tro­lig færre som får en grav­ferd i kom­mu­nal regi i andre nors­ke byer. I Ber­gen fin­nes det ikke sta­ti­stikk over dette.

- Jeg kan ikke på grunn­lag av mine stu­di­er si at eldre er redde for å dø alene. Sta­tis­tisk sett tror jeg det er meget færre som er gamle og en­som­me enn man får inn­trykk av, men det er nok vondt for dem det gjel­der. Det er også slik at mange som kan ha hatt mange rundt seg, føler seg en­som­me inni seg, og at folk som er alene ikke all­tid føler seg en­som­me, sier Bon­de­vik.

200 i grav­ferd

For­ri­ge uke vakte det opp­sikt da over 200 frem­me­de møtte opp i be­gra­vel­sen til den bri­tis­ke krigs­ve­te­ra­nen Harold Per­ci­val (99) 11. no­vem­ber. Han var sin­gel, uten fa­mi­lie og ville blitt be­gravd i still­het, hvis ikke døds­an­non­sen hadde mo­bi­li­sert folk til å stil­le i be­gra­vel­sen hans.

Som sokne­prest i Grøn­land kirke i Oslo har Rune Behring selv for­ret­tet en rekke kom­mu­na­le grav­fer­der der av­døde ver­ken har fa­mi­lie eller ven­ner til stede. Sam­ti­dig hen­der unn­taks­vis at det mange duk­ker opp i bi­set­tel­sen etter å ha sett døds­an­non­sen i avi­sen, for­tel­ler han.

Ikke være til bry

Sokne­pres­ten har også sam­ta­ler med mange eldre som ikke har lenge igjen.

- En­som­het er ikke det samme som at man er alene. En­som­het er en fø­lel­se, alene en be­skri­vel­se, sier han.

Både han og Bon­de­vik peker på at eldre ikke øns­ker å være til bry for andre.

- De kan velge å iso­le­re seg litt fra re­la­sjo­ne­ne de måtte ha. Å være til bry er vans­ke­lig i det mo­der­ne sam­fun­net. Den vest­euro­pe­is­ke kul­tur er in­di­vi­dua­li­sert. Det er trist, og jeg vet ikke om det er noe kva­li­tets­tegn ved sam­fun­net, sier Behring.

- Slik er livet

- Sær­lig i stor­byen lever en­kelt­in­di­vi­der sitt eget lille liv. Du kan være en ori­gi­nal på bygda, men alle vet om deg, og de leg­ger merke til om de ikke har sett deg på en stund, sier pres­ten.

Per Fu­gel­li, lege og pro­fes­sor i so­sial­me­di­sin ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo, er selv kreft­pa­si­ent og har skre­vet bok om å være døds­syk, noe han fikk Fritt Ords pris for i vår. Fu­gel­li mener at vi i et mang­fol­dig sam­funn må godta og tåle at en­kel­te blir en­som­me mot slut­ten av livet.

- Sånn er jo livet for noen. Da er det eks­tra vik­tig med gode ord­nin­ger for om­sorg ved li­vets slutt i of­fent­lig regi. Når døden inn­tref­fer skal det sitte en der, det skal være en hånd å holde i, gjer­ne helse­per­so­nell, sier han,

DAGEN