- Eldre ønsker å holde i en hånd når de dør
Eldre mennesker er redd for å bli ensomme og være til bry for andre. Og helst vil de ikke dø alene.
- Mange uttrykker ønske om å ha en hånd å holde i når de skal dø. Det kan tolkes som at de er håper å slippe å dø alene, sier Margareth Bondevik (83). Hun er dr.polit. og førsteamanuensis emerita ved Institutt for samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Bergen.
Hun har i sitt doktorgradsarbeid snakket med en rekke mennesker mellom 80 og 105 år i Bergensområdet om blant annet døden og framtiden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En dansk undersøkelse fra 2012 viser at eldre i dag er mest redde for å bli ensomme, ende opp som en «grønnsak» og være til bry for pårørende. De er ikke så redd for døden, men tiden før døden der de mister grepet om livet og ikke lengre er seg selv, skriver tv2.no.
Færre enn vi tror
Tirsdag skrev Dagen om at 90 avdøde i Oslo kommune har fått en kommunal gravferd så langt i år. Det er trolig færre som får en gravferd i kommunal regi i andre norske byer. I Bergen finnes det ikke statistikk over dette.
- Jeg kan ikke på grunnlag av mine studier si at eldre er redde for å dø alene. Statistisk sett tror jeg det er meget færre som er gamle og ensomme enn man får inntrykk av, men det er nok vondt for dem det gjelder. Det er også slik at mange som kan ha hatt mange rundt seg, føler seg ensomme inni seg, og at folk som er alene ikke alltid føler seg ensomme, sier Bondevik.
200 i gravferd
Forrige uke vakte det oppsikt da over 200 fremmede møtte opp i begravelsen til den britiske krigsveteranen Harold Percival (99) 11. november. Han var singel, uten familie og ville blitt begravd i stillhet, hvis ikke dødsannonsen hadde mobilisert folk til å stille i begravelsen hans.
Som sokneprest i Grønland kirke i Oslo har Rune Behring selv forrettet en rekke kommunale gravferder der avdøde verken har familie eller venner til stede. Samtidig hender unntaksvis at det mange dukker opp i bisettelsen etter å ha sett dødsannonsen i avisen, forteller han.
Ikke være til bry
Soknepresten har også samtaler med mange eldre som ikke har lenge igjen.
- Ensomhet er ikke det samme som at man er alene. Ensomhet er en følelse, alene en beskrivelse, sier han.
Både han og Bondevik peker på at eldre ikke ønsker å være til bry for andre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- De kan velge å isolere seg litt fra relasjonene de måtte ha. Å være til bry er vanskelig i det moderne samfunnet. Den vesteuropeiske kultur er individualisert. Det er trist, og jeg vet ikke om det er noe kvalitetstegn ved samfunnet, sier Behring.
- Slik er livet
- Særlig i storbyen lever enkeltindivider sitt eget lille liv. Du kan være en original på bygda, men alle vet om deg, og de legger merke til om de ikke har sett deg på en stund, sier presten.
Per Fugelli, lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo, er selv kreftpasient og har skrevet bok om å være dødssyk, noe han fikk Fritt Ords pris for i vår. Fugelli mener at vi i et mangfoldig samfunn må godta og tåle at enkelte blir ensomme mot slutten av livet.
- Sånn er jo livet for noen. Da er det ekstra viktig med gode ordninger for omsorg ved livets slutt i offentlig regi. Når døden inntreffer skal det sitte en der, det skal være en hånd å holde i, gjerne helsepersonell, sier han,
DAGEN
Ensom død
I 2013 har 90 personer fått en kommunal begravelse i Oslo kommune. Det betyr at avdøde ikke har pårørende, eller at de ikke ønsker eller kan ta ansvar for bisettelsen.
Det skjuler seg mange skjebner bak tallene. De fleste er menn, men kan være alt fra formuende til rusmisbrukere.
Det er ingen sentral registrering av hvor mange som dør ensomme på landsbasis.