«Det er ingen grunn til å oppfordre ungdommer som ikke kjenner til forskjellen på SV og Frp til å stemme»

Lars Akerhaug (30) tror ikke holdningskampanjen Minstemme2013 har noen effekt.

En rekke norske aviser har startet en kampanje for å få unge til å stemme. Én ting er at slike holdningskampanjer neppe kommer til å ha noen effekt. Trolig virker gnålet om at ungdom skal stemme mot sin hensikt.

Men er det egentlig noe poeng å oppfordre ungdom til å stemme? Neppe.

Moralisering

Medienes kampanje fremstår som en blanding av moralisering over en ungdomsgenerasjon som ikke bryr seg om politikk og et desperat forsøk på å lokke ungdom til urnene ved å trekke kjendiser opp av hatten.

Trolig er det likevel effektiv merkevarebygging for avisene, som viser at de engasjerer seg i samfunnsspørsmål, samtidig som de slipper å ta stilling til kontroversielle saker.

Men det er hverken viktig eller ønskelig at ungdom som ikke engasjerer seg i politikk stemmer.

Om man ikke vet hva man mener og tar et opplyst valg, er det vanskelig å anse valgdeltakelsen som noe annet enn en pliktøvelse blottet for innhold. De som ikke har kunnskap om politikk rett og slett ikke bør stemme.

Om du ikke kjenner til forskjellen på SV og Frps politikk har du ingenting i en valgurne å gjøre.

Heller enn å publisere mange sider om hvorfor ungdom bør benytte seg av stemmeretten sin, kunne Aftenposten og de andre avisene med fordel brukt mer tid på å forklare politiske forskjeller på en lettfattelig måte.

Dette er avisene også klar over. Derfor legger de vekt på at valgdeltakelse har en oppbyggelig effekt

Skal overbevises

«De utgjør en stor del av befolkningen. Det er de som skal ha barn på skole, være arbeidstakere, bruke helsevesenet i morgen», svarer Hilde Haugsjerd om hvorfor det er viktig at de unge stemmer.

Redaktøren trer altså inn i rollen som oppdrageren, som skal lede den unge generasjonen inn i valglokalene. Om de ikke vil, skal de overbevises.

Et argument for å oppfordre ungdom til å stemme er at man risikerer at ungdom som ikke stemmer kommer til å fortsette å la være å stemme. Hvis dette var riktig skulle man tro at valgoppslutningen var synkende. Det er den ikke, valgoppslutningen har vært nokså stabil siden 90-tallet. Valgdelakelsen er dessuten ikke faretruende lav. I etterkrigstiden har den ved stortingsvalg ligget på over 75 prosent. Det er ingen grunn til å frykte at lav valgoppslutning blant unge på noen måte truer det norske demokratiet.

Konflikt

Høy valgoppslutning kan heller ikke være noe mål i seg selv. Høy oppslutning ved valg blir gjerne utløst av konflikt. Det norske samfunnet er relativt konfliktfritt. Politikken preges i stor grad av konsensus. I den grad dette er et problem, er det partienes ansvar å tydeliggjøre de ideologiske forskjellene. Byrden ligger på politikerne, ikke på velgerne.

Ungdom som ikke stemmer tar heller ikke med seg den vanen når de blir eldre. Det er solid dokumentert at ungdomstiden varer lengre. De fleste kvinner venter til slutten av 20-årene med å få barn og fedrene er ofte noen år eldre. Statistisk Sentralbyrå beskriver dette som en «omsorgsfri sone» med få plikter. Politiske beslutninger påvirker i mindre grad unge menneskers liv, enn de gjør eldre og småbarnsforeldre. I den grad man engasjerer seg, dreier det seg gjerne om en form for idealistisk engasjement. Dette er det selvsagt ikke noe galt i, men man kan ikke ta for gitt at alle deler dette engasjementet.

Ingen plikt

Det er heller ikke slik at det er noen plikt å stemme. Valgdeltakelse omtales ofte som en «borgerplikt». Men at samfunnet skal kreve et slikt engasjement er urimelig. Det blir også hevdet at «man ikke har rett til å klage» om man ikke stemmer.

Men ved å stemme gir man en politiker et mandat til å forvalte makt på vegne av folket. Dette er en form for tillitserklæring. Men mange norske politikere er udugelige. Kommunestyrene er fulle av personer som har blitt valgt inn på bakgrunn av et engasjement i en enkeltsak. Stortinget fylles opp av unge mennesker som har valgt politikken som karrierevei. Det er ikke gitt at de fortjener vår tillit.

I et fritt samfunn bør det uansett være helt akseptabelt å la være å delta i demokratiet.

Kommentaren ble først publisert på Minvervanett.