Ber kirkeledelsen åpne for valgmenigheter

Aktive konservative i Den norske kirke trenger alternative rom i kirken for at de ikke skal melde seg ut, mener Svein Granerud i Normisjon.

Granerud utfordrerDen norske kirkes ledelse til å skape slike rom, mer spesifikt å åpne for valgmenigheter slik som i Danmark.

Dette skjedde på et seminar påMenighetsfakultetet (MF) i forrige uke der effekten lokalt av utfallet av høstens kirkevalg var oppe til drøftelse.

– Nærmer vi oss en kirkesplittende situasjon, altså at nattverdfellesskapet splittes? Bispekollegiet har svart nei på det, påpekte Tron Fagermoen, universitetslektor på MF, som spurte hvor mange som kom til å slutte seg til en slik konklusjon i fremtiden.

Under press

Svein Granerud er avdelingsleder iNormisjon, men også prest. Om få dager taler han på et bedehus i Midt-Norge. På søndagen skal han også tale under høymessen i den lokale kirken. Hans opplevelse er at viktige synspunkter hos mange av de mest aktive i menighetene lokalt, er under press. I går gjorde han seg til talsmann for dem som etter kirkevalget er mer usikre enn før på hva de skal foreta seg.

– Mange oppfatter det som utfordrende å finne et menighetsfellesskap. De forsøker å holde hodet klart og hjertet varmt, men kirkevalget var et turning point, sa Granerud, som tror noen utmeldelser kommer, men tviler på en utmeldingsbølge.

– Det sier jeg selv om språkbruken også hos oss tyder på at det er mer uro enn før. Mange lurer på framtida, sa Granerud.

Hvis det er de aller mest engasjerte – som ofte også er de mest reflekterte – som forlater kirken, vil det bli utfordrende, tror han.

– Det er ikke ønskelig med en rekke små kirkesamfunn som skal gi rom for dem som går. Det vil ikke gi noen slagkraftig kirke. Da må vi heller lytte til den reelle nøden hos dem som lurer på om de skal gå, mener Normisjon-lederen.

Valgmenigheter

Granerud er opptatt av at det kirkelige fellesskapet skal bestå og distanserer seg fra mye av retorikken i kirkedebatten.

– Hvis vi skal leve med hverandre, og det skal vi, må vi som kristenfolk kommunisere enhetlig utad, uavhengig av konfliktlinjene. Da må vi synliggjøre at det faktisk er en enhet der, sa Granerud.

Han påpeker at «Den norske kirkes kjernetropper» både har et sterkt misjonsengasjement og er svært aktive i lokale kirkesammenhenger.

– Men denne modellen utfordres nå en del steder. Det registrerer vi. Derfor taler jeg på vegne av en gruppe som trenger rom, toleranse og forståelse, sa Granerud, som hadde en helt bestemt bestilling til Den norske kirkes ledere: Gi mer rom for valgmenigheter.

Granerud ønsker seg et luthersk kirkelandskap mer likt det danske der alternative menigheter finnes side om side med Folkekirkens opprinnelige lokalmenigheter.

– Vi må skape slike rom innenfor vår kirkestruktur i stedet for utenfor, sa Granerud.

– Flest likheter

Biskop emeritusLaila Riksaasen Dahl sitter i menighetsrådet i Nittedal. Hun var opptatt av å nedtone forskjellene mellom de tre gruppene som trådte fram ved kirkevalget.

– Hvor forskjellige er de egentlig? spurte hun og tok tak i navnene deres.

– Er det ikke litt på kanten å kalle segÅpen folkekirke og dermed å antyde at andre ikke vil ha en åpen folkekirke? Og det samme med de andre. Tror ikkeLevende folkekirke ogMangfoldig folkekirke at Åpen folkekirke vil ha en levende og mangfoldig kirke?

Hun fant flere likheter enn ulikheter mellom de tre.

– Det er ett etisk spørsmål som skiller dem, påpekte hun og mente likheten var mest iøynefallende. – Og hvor ligger likheten? Jo, den ligger i ordet «folkekirke», men med litt ulike aksentueringer.

Hun var en av fem som fikk i oppgave å si noe om hva kirkevalget ville få å bety for lokalt kirkeliv i landet, og når det gjelder striden om vigsel av samkjønnede, trodde hun resultatet av kirkevalget betydde lite.

– Det lokale menighetslivet går sin gang. Det kan endre seg, men om det ikke provoseres unødig, vil det gå bra, sa Riksaasen Dahl. Hun ante at det bak mye av striden rundt kirkevalget lå et annet anliggende: Spørsmålet om hvem som bør ha stemmerett i kirken.

– Noen mener enkelte er mer innenfor enn andre. Det går på kirkesyn. Men jeg tror ikke alle som stemte ved kirkevalget gjorde det ut fra et kirkesyn, men ut fra en enkelt sak. Min visjon er faktisk en kirke der vi ikke tenker så mye på hvem som er sånn eller sånn, men der Jesu Kristi evangelium og utfordring til oss er det sentrale og at vi er en kirke for alle som undrer seg over evangeliet, sa hun.

– Ikke sette i bås

På ett punkt kan menighetslivet blir påvirket, tror hun.

– Noen lokale aktive kan forsvinne fra menighetene. Men det forsvant noen alt da lærenemnda kom med sitt syn på vigsling av homofile par, sa hun. Hun ønsket seg at mennesker skulle bli satt mindre i bås.

– Jesu liv og forkynnelse er en invitasjon til å gjøre det. For hvem som er innafor, og hvem som er uttenfor – det er forferdelige ord – er noe det ikke er opp til oss å avgjøre.

Sex-dogme

Merete Thomassen, førsteamanuensis ved Det praktisk-teologiske seminar vedUniversitetet i Oslo, fremholdt viktigheten av å vende tilbake til kjernen i det kristne budskapet: Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

– Vi må fri oss fra troen på at kirkens fremste dogme handler om hva som er rett og gal sex, om vi har sex før eller etter ekteskapet eller om vi ligger med noen av samme kjønn. Kirkens grunn er faktisk ikke seksualiteten, selv om det kan se sånn ut, sa Thomassen, som heller vil ha samling om Ordet og sakramentene.