Tårer som blir til liv

Den siste tiden har mennesker jeg har vært med på å lede til Jesus valgt å forlate ham. Øynene deres var fulle av begeistring. Fulle av iver. Vi gledet oss, jublet. Men nå...

Jeg vil skrive fra hjertet i dag. Om smerter, tårer og håp. Om livet som pionermisjonær i Europa. Bekjennelser av egen svakhet. Om kraften i evangeliet. Om å ikke gi opp. Og om hva jeg og vi kan lære. Fordi Europa trenger Jesus.

SYNSPUNKT: – Hvordan står det til med norsk misjon?

Hva er det som driver meg? Hvilke motiver har jeg? Jeg kjenner på smerten over fortvilelsen deres. De som har forlatt ham, i alle fall kommet bort fra ham. Det er ikke noe lett valg å velge vekk Jesus. Smerten på deres vegne, over øyne som ikke lenger er begeistret. Over liv som ikke lenger er på vei mot evigheten.

Men så kjenner jeg på noe annet. Hva tror folk om meg nå? Den mislykkede misjonær... Jeg har gått noen runder med meg selv. Noen turer i skogen. Hva er det som driver meg? Det ærlige svaret er at innerst inne så blander motivasjonen seg. Ønsket om å se mennesker satt fri, frelst. Og så den andre, at jeg skal få ære. Klapp på skulderen.

Så får jeg lov til å løpe til korset. Bekjenne min svakhet, min synd. Og så får jeg lov til å løfte frimodige øyne. Vite at uansett om jeg kjemper med blandet motivasjon, så vet jeg at vi gjør det vi gjør, bor der vi bor, fordi Jesus har kalt oss. Gjennom sitt ord – misjonsbefalingen. Gjennom ledere. Og direkte til oss.

Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne på splittet motivasjon. Derfor har jeg lyst til å løfte det frem. Fordi egosentriske motiver ikke må få lov til å få vokse i oss, ei heller bringe oss til motløshet, men lede oss til korset. Og fordi de ikke må stoppe oss. Vår svakhet, våre blandede motiver, må ikke få lov til å stoppe Jesu misjonsbevegelse. Ransak mitt hjerte, Gud. Led meg på din vei, på evighetens vei.

Da jeg som 21-åring oppdaget at Jesus er virkelig, oppdaget levende kristent fellesskap, så var jeg full av begeistring. Det boblet av energi og iver. Så leste jeg i Bibelen. Leste evangeliene, brevene. Der fant jeg ting som utfordret meg så det ristet godt på innsiden. Ting som provoserte. Som også tiltrakk: Legge ned alt. Enten berge livet og miste det, eller miste det og finne det. Ikke lenger leve for meg selv, men for ham som døde og stod opp for meg. Så ekstremt motkulturelt!

Så ekstremt anderledes enn alt det verden fortalte meg. At Gud begeistret meg, gav meg noe, ja, masse, det var ikke motkulturelt, det var bare herlig. Men dette, det røsket i mit indre. Helt til den dagen det klikket oppi hodet og jeg skjønte det. Skjønte hva det var jeg fant om jeg mistet. Men det var ikke noe menneske som viste meg det. Det var Den Hellige Ånd.

Og da står vi her i dagens Europa. Der det å leve for Jesus, ikke for seg selv, er så motkulturelt som det kan få blitt. Der Jesu navn i så alt for mange samfunnslag og nabolag ikke lenger er kjent. Med et skrikende behov for pionerer som kan flytte inn i og integrere seg i disse «lagene» for å gjøre Jesus kjent. Da står jeg her i Ostrava, Tsjekkia. Kan ikke annet enn å bøye mine knær. Rope ut. Rope ut. Jesus! Åpne øyne! Åpne blinde øyne. Så de ser det du ser. Så de ikke bare blir begeistret, men mister så de finner.

Og så ber jeg. Gjør oss til et folk som lever i frihet. Et folk som formidler frihet. Formidler ånd ikke bokstav. De eksisterende store og historiske kirker i Europa har et enormt potensial. Enormt. Så masse unge mennesker som kan mobiliseres til og gå. Men Jesus, frels oss fra å formidle bokstav. Frels oss fra å formidle loviskhet. Det også kræsjer med det postmoderne, og den kræsjen trenger hverken vi eller de. Og ikke du. Ransak meg, Gud. Led meg på din vei. Fyll meg med din Ånd. Jeg vil leve et liv i den! Overgitt til deg, helt og fullt.

Tenk at blomster vokser gjennom asfalt. Tenk at midt i dagens postmoderne Europa, et kontinent og en kultur som handler om alt annet enn Jesus og hans vei, så spirer liv frem. For noen uker siden pratet jeg med Miriam. For 7 år siden gav hun seg til Bohumin, en drabantby utenfor Ostrava, og ungdommene der. Etter noen år opplevde hun at alle ungdommene de hadde rundt seg, med unntak av en, forsvant.

De lå på kne og ropte til Gud. Gråt. Og så investerte hun masse tid i Teresa, tenåringsjenta som fremdeles var der. Nå, 4 år senere, er Teresa ungdomsleder i menigheten, og i sommer ledet hun Mission Week i Bohumin sammen med Miriam. 21 mennesker kom til tro på Jesus i løpet av ei uke. Miriam gråt igjen, nå av glede.

Pionermisjon i dagens Europa. Hardt arbeid. Tårer. Rope til Gud i desperasjon. Vandring i tillit til Han som kan gjøre det jeg ikke kan.