Vi vet ikke hvordan vi skal få dem i tale

Skal du flytte til en del av Europa der ungdommene ikke har voksne kristne forbilder og støttespillere?

Tittelen over er hentet fra Dagens ærlige, ransakende, utfordrende og meget viktige leder nå i helgen. Har du ikke lest den, les den!

Den, og artiklene fra Lausannes «The Conversation», som den er inspirert av, griper meg. Vi står ovenfor en massiv misjonsutfordring: Den globale ungdomskulturen, med de europeiske ungdommene som de mest unådde innen den.

Artiklene jeg leser berører meg.

Det ærlige: Troen blir i liten grad gitt videre fra voksne til unge. Det smertefulle: Ensomhet og økte psykiske problemer blant unge.

Det statistiske: De er åpne for det åndelige, men er ikke i nærheten av en tro som ligner den kristne trosbekjennelse.

Det ransakende: Voksengenerasjonen kommer enda mer på avstand fra de unge. Det håpefulle: De bærer på en dyp bevissthet om at noe mangler.

Det første jeg sitter igjen med er at situasjonen som tidligere har blitt formidlet stykkevis, nå får et tydeligere og mer helhetlig bilde. Før har jeg og vi kanskje sett konturer, her formidles noe med pondus og strek under.

For å nevne noe: Generasjonskløften mellom den oppvoksende generasjon og vi som er voksne er stor, og høyst reell.

Den åndelige åpenheten blant unge i dag er på ingen måte en grunn til å slappe av og tenke at nå er Gud tilbake, realiteten er at det er færre unge som er bærere av en kristen tro og bekjennelse enn det har vært på lang tid.

Det andre jeg sitter igjen med er tre refleksjoner, tanker jeg sitter igjen med etter å ha lest. Ta dem med som innspill til samtale og prosess.

Den første refleksjonen. Når jeg leser, vandrer tankene til Kina, til underet som skjedde der. I århundrer prøvde vestlig misjon å få fotfeste for evangeliet i Østens rike.

I løpet av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet så man etter hvert konturene av en kirke. Så raknet alt. Mao tok over makten, kirkene ble brent, presteseminarene stengt, misjonærene sparket ut, prester og pastorer fengslet eller drept.

Alle trodde det var slutten på kirken. Det motsatte skjedde. Sprengkraften i evangeliet lot seg ikke stoppe. Og nå fikk kinesiske kristne løpe med det selv.

Resultatet ble en av de mest omfattende vekkelsene verden har sett. Misjonærene hadde gjort mye bra. De hadde gitt videre evangeliet. Undervist. Startet skoler. Sykehus. Teologiutdannelse.

Samtidig, det var når institusjonene og programmene de hadde startet ble tatt vekk, at vekkelsen sakte, men sikkert skjøt fart.

Tankene vandrer til Kina fordi jeg lurer på om det er noe vi trenger å lære. Kan det hende at det ikke så mye er vi, som skal nå den unge generasjonen i Europa? Er ungdommene selv i stand til å nå sin egen generasjon?

Ja, kanskje mer enn det, er det de som er best utrustet til å løpe med evangeliet til sine egne?

Det ville på ingen som helst måte bety at vi voksne skal la det suse og gå. Vi vil være viktige, men kanskje mest som tilretteleggere, medvandrere, støttespillere og forbedere.

Jeg tror tankene vandrer til Kina også fordi vi trenger å minnes på at ingenting er umulig for Gud. Vi skal ikke tro på ungdommen. Vi skal tro på Gud i og gjennom ungdommen.

Den andre refleksjonen. Jeg har fundert en del de siste dagene og ukene. På erfaringene mine fra ungdomsarbeid i det særdeles lite kristne Storby-Tsjekkia, det langt mer kristne Bygde-Sørlandet, og andre steder rundt om i Europa.

En felles erfaring er at en gang i begynnelsen av tenårene skjer det en endring, ungdommene er ikke lenger så interessert i programmet og aktiviteten. De pliktoppfyllende, oftest de med ivrige kristne foreldre, er fremdeles med, resten i mindre grad.

Men relasjonen vil de gjerne ha. Muligheten til å stille spørsmål. Til å prate. Til å bli veiledet. Prioriterer jeg deretter? Jeg lurer på om erkjennelsen i Dagens leder også er min. Jeg vet ikke hvordan jeg får dem i tale.

Og da er fristelsen stor til å lage aktivitet og program. Så har jeg i alle fall gjort noe. Men kanskje er ikke det min oppgave, hverken å få dem i tale eller å lage aktivitet?

Kanskje er min oppgave å være der for dem som tror, heie på dem, og la dem løpe med evangeliet til sin generasjon?

Og kanskje må jeg innse at vår strukturerte og aktivitetsstyrte måte å være misjonsbevegelse og kirke på, kanskje ikke er måten dagens ungdom vil gå videre med?

Den tredje refleksjonen har blitt av det oppmuntrende slaget. Guds måte å vise meg at jeg og vi kan bidra, ved å minne meg om hvordan jeg har blitt velsignet.

For når jeg ser tilbake på min ungdoms- og studenttid - det begynner jammen å bli noen år siden - og reflekterer over hvem det er som har betydd noe for meg, tenker jeg på alt i fra ungdomslederne som inviterte oss med på bønnesamling på loftet, til de to voksne lederne i studentmenigheten som ikke på noe som helst vis likte musikksmaken vår, men som likevel var der, fordi de så hvor viktig det var.

Jeg tenker på han som kjørte meg hjem etter styremøtene, stoppet bilen utenfor hybelen min og spurte: Hvordan har du det, Kristian?

Han hadde tid til å sitte til jeg var ferdig med å prate. Jeg tenker på bibelskolelæreren som hjalp meg til å begynne å lese Bibelen. Ikke minst tenker jeg på foreldrene mine.

De sa til meg og mine søsken: «Her er huset åpent, når som helst kan dere ta med dere hjem vennegjengen». Vi trengte aldri ringe og spørre. Dørene var alltid åpne.

Det samme var frysen. Kameratene mine kjente etter hvert kjøkkenet og dets lager bedre enn jeg. Det røk noen hundre liter med kaffi og brus. Et ukjent antall grandiser, og popcorn i store mengder.

Mamma var heldigvis flink til å gjøre storkjøp av alt det nevnte på Obs. Og så hadde hun evnen til å ligge og smile når hun ikke fikk sove på grunn av et hus som yrte av liv. Pappa smilte, han også, og hadde i tillegg evnen dårlig hørsel, så han sov.

Poenget er dette: Det åpne huset betydde ufattelig mye for meg og mine søsken, også for vår store vennegjeng, og for alle de ungdommene vi har fått bety noe for i årene etterpå – fordi vi fikk med oss en kultur vi kunne plante på nye steder og i nye former.

Nøkkelen for meg var frihet og tillit, holdt sammen med tilgjengelighet og ansvarliggjøring – for når disse menneskene utfordrer meg på mitt liv med Jesus, ja, da lytter jeg.

Jeg oppfordrer deg til å lese helgens leder i Dagen. Til å søke opp Lausanne Europas mai-utgave av The Conversation.

Les artiklene. Gå noen runder med deg selv. Ta det med i bibelgruppa.

Sier Gud noe til deg? Skal du be? Skal du åpne døren og frysen? Skal du gi av tiden din?

Skal du flytte til en del av Europa der ungdommene ikke har voksne kristne forbilder og støttespillere?