Vi vender tilbake til livet

Vi har vendt tilbake til livet, så får vi kanskje også håpe og tro at det vil være mulig å danne en regjering, og at man ikke for femte gang vil måtte gå til valgurnene.

«Vi vender tilbake til livet» var statsministerens løfte til det israelske folk tidlig på året i 2021.

«Til påske», lovet han at alle israelere skulle feire vårhøytiden «som frie mennesker»; det vil si «frie» fra koronafangenskapet. Nedstengning og restriksjoner skulle være over. I fjor feiret vi alle påske, hver i sitt hus, kun med kjernefamilien.

Dette året ble det faktisk annerledes. Statsministerens ord holdt stikk, og like før påske åpnet Israel opp igjen.

Og hverdagen begynte å ligne på noe som kunne kalles «normalt». Kaféer, hoteller og nasjonalparker ønsket igjen sine gjester velkommen.

Vi, som «hele Israel», ville benytte påsken til å komme oss ut. Lenge nok hadde vi vært sperret inne. Mandag i påskeuken satte vi kursen for Haifa i nord, en tur som vanligvis tar i underkant av to timer.

Vi valgte Israels hovedvei for å komme oss raskt fram. Men nei, «friheten» varte ikke lenge. På «highway 6» sto det kilometerlange køer. Alle ville ut.

Det burde vi kanskje ha tenkt oss. Turen nordover gikk i sneglefart og tok over fem timer. På nyhetene meldte man om køkjøring fra sør til nord. «Hele Israel» satt i kø.

Like etter påske følger tre merkedager. Den 8. april markeres Yom HaShoah, holocaustdagen. Uken etter, den 14. april, er det «memorial day», minnedag for falne soldater. Det hele kulminerer med nasjonaldagen den 15. april. I fjor under korona-pandemien var det ingen markeringer.

Selv gravplassene for falne soldater var stengt for besøkende, for første gang i historien. Men i år blir det annerledes, minnemarkeringene vil finne sted og landets 52 gravplasser vil være åpne.

Holocaustdagen kommer først. Det er nå ikke mange tidsvitner igjen, og de som er i live er svært gamle. På den jødiske påskeaften var vi invitert hjem til gode venner.

Ved siden av meg til bords den kvelden fikk jeg en liten, vever kvinne på 95 år. Hun var ukjent for meg, og i begynnelsen lurte jeg på om det var mulig å føre en samtale med henne. Men her var alder ingen hindring.

Tanken og talen hennes var helt klar. Hun fortalte at hun var født i Tyskland, men at familien hennes hadde klart å flykte til Israel/Palestina.

Resten av storfamilien som hadde valgt å bli igjen i Tyskland, var blitt utryddet. Hver slik historie er unik. Og i dag står vi ved et historisk veikryss og vi sier farvel til de siste overlevende.

Denne vevre kvinnen ved med side, hadde en mektig og viktig historie å fortelle. I år er det 76 år siden 2. verdenskrigs slutt. Nye generasjoner kommer til og avstanden til historiens største folkemord blir større.

Kanskje er Elie Wiesels ord enda viktigere i dag enn før: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet.» Vi må huske, og ikke glemme.

Her i Israel lyder sirenen klokka ti på holocaustdagen. Det er fortsatt en sterk opplevelse å se at et helt samfunn stopper opp for to minutter. I ærbødighet skal ofrene minnes.

Og vi må minnes og kjenne til historien for ikke å repetere fortidens grusomheter. Israels president Rivlin som talte på markeringen på «Yad vashem», kalte Holocaust «en hellig byrde og et hellig minne».

På podiet på «Yad vashem» var seks store fakler tent til minne om de seks millioner jøder som mistet livet. Hver fakkel var tent av en holocaust overlevende, alle var over 90 år gamle.

76 år har gått, men vi må ennå utfordres til å huske brutaliteten, men også det moralske imperativet om å stå imot hatet og likegyldigheten. Fortidens spøkelser kan ennå dukke opp igjen om vi ikke er på vakt. Det skal være trykt å være jøde, også utenfor Israels grenser.

Jødisk og kristen påskefeiring overlappet hverandre i år, men det var ingen påskepilegrimer å se i Israel. Flyplassen lar for øyeblikket bare israelere slippe inn. Men mange lokale kristne feiret påskehøytiden i Jerusalem. «Vi vender tilbake til livet.»

Ja, men i skrivende stund har Israel ennå ingen regjering, ikke noe statsbudsjett for 2021, og den israelske økonomien begynner å vakle. Fra Israels bank sies det at pandemien har gjort skade for 5 prosent av GDP (brutto nasjonalprodukt).

Den fjerde valgrunde ga oss en enda større regjeringsfloke. Ingen av sidene hverken «for Bibi» eller «nei til Bibi» klarte å få tilstrekkelig flertall.

Det politiske systemet har fullstendig kjørt seg fast. I mer enn 20 år har Likud og Bibi Netanyahu styrt Israel. Finnes det et alternativ?

De religiøse småpartiene som alltid har vært på vippen og dermed fått stor innflytelse i forhold til sin størrelse, har denne gangen måtte oppgi sin posisjon for det lille arabiske partiet «Ra’am».

Med sine fire mandater kan Mansour Abbas redde Bibi og høyresiden eller han kan gjøre ende på Bibis lange regjeringsperiode.

«Ra’am» er en forkortelse for «felles arabisk liste», men på hebraisk betyr «ra’am» – «torden». Det er blitt torden på høylys dag i Israel etter valget. Men Israel er også landet det man forventer at mirakler skjer ifølge Ben-Gurion.

I skrivende stund har president Reuven Rivlin motvillig gitt stasminister Netanyahu mandat på 28 dager til å prøve å forme en regjering. Men denne gangen uten å invitere ham til presidentboligen som tradisjonen er.

Vi har vendt tilbake til livet, så får vi kanskje også håpe og tro at det vil være mulig å danne en regjering, og at man ikke for femte gang vil måtte gå til valgurnene. Om ikke – så vil det tordne på høylys dag.