Vi trenger flere barn

Europa er blitt et barnefattig kontinent. Utfordringen gjelder også i Norge. Det bør engasjere politikere, men også kristne ledere og foreldre.

En italiensk prest har gått til det uvanlige skritt å utlove en pengebonus til foreldre som får sitt tredje barn. Forutsetningen er at de er bekjennende katolikker og kirkelig viet. Italia har en av Europas laveste fødselsrater, og i fjor falt den enda en gang. Ikke siden det moderne Italia ble samlet i 1861, har den gjennomsnittlige italienske kvinne satt så få barn til verden.

Tallet er nede i rundt 1,4. Man trenger ikke være noen stor matematiker for å forstå at dette er høydramatisk. Tidligere i år konstaterte helseminister Beatrice Lozerin at Italia er et «døende land» og trenger en kulturendring. Ellers vil det slå uheldig ut på en rekke samfunnsområder, ikke minst i møte med en voksende eldrebølge.

Overfor The Daily Telegraph opplyser fader Stefano Bimbi at hensikten med den kirkelige bonusen er å hjelpe foreldre som er bekymret for kostnadene med å ha en stor familie. Utbetalingen på 2.000 euro (drøyt 18.000 kroner) er nok i minste laget for å løse alle økonomiske utfordringer en småbarnsfamilie må håndtere, men likefullt et fint symbolsk håndslag.

Italia er blant de verst stilte landene i Europa, demografisk vurdert. Men det betyr ikke at andre land er godt stilt. Ingen land i vår verdensdel har en virkelig sunn og bærekraftig befolkningsutvikling. Tidligere i år kom det fram at de norske fødselstallene i fjor var nede i 1,76 barn pr. kvinne. Det er langt fra nok. Demografene kan fortelle oss at 2,1 barn er nødvendig for å opprettholde befolkningstallet.

Hvordan vi skal få til en sunn befolkningsutvikling er dels et praktisk-politisk spørsmål. Politikerne må gjennom sine prioriteringer sørge for at samfunnet er barnevennlig. Det handler både om gode støtteordninger og fleksibilitet for den enkelte familie til å velge det man mener er best. I så måte er det underlig at kontantstøtten skal være truet av partier som angivelig er opptatt av valgfrihet.

Samtidig må vi erkjenne at Norge er et av landene der barnefamilier er mest tilgodesett. Selv om vi mener dette er fornuftig og framtidsrettet, er det viktig å erkjenne at det finnes en grense for hvor mye velferd man kan bevilge til enkeltgrupper over offentlige budsjetter. Hvor mange barn vi setter til verden påvirkes selvsagt gjennom rammene i den offentlige politikken. Men det reflekterer også hva som er våre dypeste verdier. Lave fødselstall og høye aborttall avspeiler en europeisk verdikrise.

Å få flere barn innebærer nødvendigvis større utgifter for den enkelte familie. Man blir nødt til å prioritere tøffere. Men det betyr ikke at livet blir fattigere. Tvert imot. Den kristne tro setter barnet svært høyt. Jesus sa om barna at «Guds rike hører slike til».

I en verdensdel som i stor grad preges av mismot og økonomisk krise, og følgelig synkende fødselstall, bør kristne være en motkultur. Vi står på livets side, og da må vi stå på barnas side. Et av de beste bidragene kristne ektepar kan gi til samfunnet er å sette barn til verden og gi dem en god oppdragelse. Det gir framtid og håp.

Den kristne kirke bør markere seg som den mest barnevennlige bevegelsen av alle.