Vi må tørre å stå opp for Israel

Det er nok mange som ofrer Israel og det jødiske folks historie en ekstra tanke nå i adventstiden. Jeg tenker det både er naturlig og fint. Noe av det spesielle med Israel er nettopp dette, at man kan ferdes rundt i et dynamisk og moderne land, og se skilter til historiske steder som Galilea, Gennesaret og Jerusalem. «Det skjedde i de dager …» er nærmere her enn andre steder.

Utenfor landets grenser har også Israel gjort seg svært bemerket, både innen vitenskap, medisin og design. Den seneste tiden har også israelske kulturprodukter, slik som TV-serier og musikk, funnet stort publikum.

Denne oppmerksomheten er en styrke for landet. Det skaper engasjement og interesse. Vi som er glade i Israel skal sette pris på dette. Når det ikke er pandemi, har Israel blitt et yndet turistmål, både for de som deltar på organiserte temareiser, og for dem som helst vil oppleve strender og sol.

Men ikke all oppmerksomhet er positiv. Skal vi dømme ut fra det politiske landskapet i Norge i dag, er den ensidig Israel-kritiske siden i medvind. Det skyldes ikke så mye utviklingen i Midtøsten som sådan, men at partier som er imot Israel har opplevd sterk vekst ved siste valg. Vennskapsgruppen for Palestina er igjen etablert på Stortinget.

På Stortinget har også for første gang i norsk historie partiet Rødt en stor gruppe representanter. I sitt arbeidsprogram har Rødt slått fast at de vil jobbe for økonomisk, akademisk og kulturell boikott av Israel. Det samme har SV vedtatt i sitt program, og MDG har formuleringer om «okkupasjonen» av palestinsk jord.

Regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet har valgt å gjøre seg avhengige av disse partiene for å sikre seg flertall. I tillegg har Arbeiderpartiet et aktivt ungdomsparti i AUF, som er svært offensive i sin Israel-kritikk.

Flere av oss kunne for eksempel se at AUF den 29. november i år skrev følgende på sin Facebook-side: «Bli med i kampen for et fritt Palestina. I dag er den internasjonale solidaritetsdagen for det palestinske folk, og AUFs kamp for et fritt Palestina fortsetter med full kraft.» I det vedlagte bildet sto det «Fri Palestina. Boikott Israel».

Den som kjenner norsk politisk historie, ser at det har vært en betydelig endring på norsk venstreside i spørsmålet. Tidligere var Arbeiderpartiet en av Israels tydeligste støttespillere. Partikjemper som Haakon Lie og Einar Gerhardsen sto last og brast ved det jødiske folkets rett på et trygt land.

FNs første generalsekretær, Trygve Lie, var også Arbeiderparti-mann. Han ledet organisasjonen i de kritiske årene hvor Israel vant sin selvstendighet som stat. Det er betegnende at NRKs biografiske podkast-dokumentar om ham fra 2016 vier en hel episode til denne perioden, med tittelen «En gudfar for staten Israel».

De tidligere koryfeene på venstresiden i Norge ville knapt kjent igjen holdningene i dag. Det er vanskelig å forklare hvorfor det har blitt slik, annet enn ved at en minoritet med stort engasjement har fått anledning til å kuppe spørsmålet.

I Israels nærområder er det stikk motsatt utvikling, hvor stadig flere land søker best mulig forhold til Israel. Det palestinske spørsmålet, som tidligere forenet den arabiske verden, har famlet betraktelig blant disse landene.

Derfor er det viktig at vi som ønsker Israels beste, forsøker å gi landet positiv oppmerksomhet. På denne måten kan ikke en ivrig minoritet, som ønsker boikott og sanksjoner, få gjennomslag for en politikk fra Norges side som et flertall ikke har bedt om.

Jeg kan ikke tenke meg et bedre tidspunkt å minne om dette, og til å mane til positive holdninger, enn nettopp julens høytid. La oss håpe det er tilstrekkelig mange av oss som våger å stikke hodet fram, og si utilslørt at vi ønsker det beste for Israel, og at Norge skal pleie gode forhold til dette spesielle landet.

Det er vanskelig å forklare hvorfor det har blitt slik, annet enn ved at en minoritet med stort engasjement har fått anledning til å kuppe spørsmålet.