Vi kan samles i kirken i julen

«Ikke steng kirkene!» lød oppfordringen fra Norges kristne råd (NKR), da de forsto at nye korona-innstramminger var like rundt hjørnet.

Sammen med andre aktører på tros- og livssynsfeltet var NKR mandag i møte med Barne- og familiedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet for å diskutere hvordan tiltak rammer.

Ifølge generalsekretær Erhard Hermansen i NKR fikk de signaler om at regjeringen ville være forsiktig med å fatte vedtak som griper inn i tros- og livssynsfriheten og dermed også muligheten til å samles. Tiltakene som ble presentert tirsdag kveld var i samsvar med disse signalene.

Vi kan altså samles til gudstjeneste i julen, og vi slipper svært inngripende begrensninger på antall kirkegjengere. Noen steder må man kanskje arrangere flere gudstjenester for å få plass til alle, men advents- og julegudstjenester blir det like fullt.

Nå vet vi at mange menigheter er blitt imponerende digitalt kompetente i løpet av pandemien, så løsninger hadde en nok funnet uansett. En har streamet gudstjenester, laget videoandakter og hatt bibelgrupper og bønnemøter på Google meet og Zoom.

Det har på mange måter fungert svært bra. Men det digitaliserte koronalivet har minnet oss om én viktig ting: Vi trenger åndelig fellesskap med levende mennesker. De digitale møtene har sine begrensninger i lengden.

Derfor er det godt å se at NKR lar våre politiske ledere høre hvor viktige gudstjenesten og det kristne møtet er i livet til den som tror. Dette er så mye mer enn en aktivitet blant mange andre.

Å samles for å høre Ordet forkynt, ta del i sakramentene, be sammen og ha fellesskap med andre troende er livsviktig for det åndelige livet.

Et annet argument for å holde kirkene åpne, nærmest uansett hva som skjer, er at de er del av den nasjonale kriseberedskapen, slik kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum påpekte på Kirkemøtet i høst.

Hun minnet om at kirken har folk, kompetanse og bygninger til å ta imot mennesker når de rammes, slik vi så det på Gjerdrum og i Kongsberg.

Etter de første rundene med nedstenging i pandemiens første fase gikk diskusjonen om vi stengte kirkene for raskt. Om vi skulle ha engasjert oss mer for å få holde kirkene åpne.

Enkelte mente også at staten bidro til å mistenkeliggjøre de kristne forsamlingene ved å kreve fastmonterte stoler som kriterium for antall fremmøtte. Som om kirkene ikke klarer å holde kontroll på folk i kirkebenkene.

Motivasjonen for å følge regjeringens råd uten nevneverdige protester var nok et ønske om å delta i den store dugnaden og vise seg som ansvarlige aktører. I ettertid kan det likevel være grunn til å spørre om en gav etter for lett. Det sto ikke i forhold til hvor viktig vi sier at gudstjenesten er.

Hvordan kan den kristne omsorgen vise seg når statsministeren igjen ber oss begrense antall nærkontakter?

Den kristne kirkes fremste refleks i krisetider, skulle nemlig ikke være å lukke dørene eller lukke seg inne. Én av grunnene til kirkens vekst i de første hundreårene var nettopp tilstedeværelse, gjennom den uredde omsorgen kristne viste for lidende medmennesker i tider med sykdom og pest.

Hvordan slik omsorg kan arte seg når statsministeren igjen ber oss begrense antall nærkontakter, må vi tenke nøye igjennom. Det er fort gjort at en isolerer seg i kjernefamiliens lune førjulshygge. Men dette er ikke kirkens kall.

Vi vet at det er grupper som får det tøffere enn andre når samfunnet strammer inn. Eldre mennesker blir lett isolerte, single likedan. Mange unge har strevd med mentale helseutfordringer under pandemien. Rusavhengige og barn i rusbelastede familier kan få det ekstra tøft. Flere kan nevnes. Dette må vi som kristne forsamlinger og enkeltpersoner være bevisst, nå som vi går inn i enda en korona-begrenset julefeiring.