Vi har overlevd farao – vi vil overleve dette også!

Et munnhell som man hører både titt og ofte i Israel nå før påske er: «Vi har overlevd farao, vi vil overleve dette også!» 

Det er tidlig morgen i Jerusalem. Jeg sitter på mitt «hjemmekontor» på French Hill. Dagen er strålende vakker, full sol fra klar himmel. Men alt er så stille. Når dagene er klare slik som i dag, skimter jeg nordenden av Dødehavet i det fjerne.

For cirka 2000 år siden bodde det en gruppe mennesker der, i Kirbet Qumran. De er blitt kalt essere og de brukte det meste av sin tid til å be, studere og kopiere hellige skrifter. Litt lenger unna kan jeg følge med øynene veien som snor seg oppover til Amman i Jordan.

Disse stedene er egentlig ikke langt unna der vi bor, men i skrivende stund får vi ikke lov å bevege oss mer enn 100 meter fra leiligheten. Men det er stille fordi nesten all aktivitet er stengt av, også Caspari-senteret har måttet stenge sine dører.

Alle kurs, seminarer og foredrag er inntil videre satt på vent. Koronaviruset har lagt sin tunge hånd over land og folk. Her jeg sitter denne tidlige morgenstunden og nyter utsikten er det så stille, ikke en bil, ikke et menneske å se.

Om jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg ha trodd at det var Yom Kippur, Soningsdagen, eller at bortrykkelsen var skjedd over natten, men at jeg ikke var tatt med.

Vanligvis når jeg skriver disse «innspillene» for Dagen, tar jeg utgangspunkt i noe som har skjedd den siste uken. Men denne siste uken har det faktisk ikke skjedd mye – bortsett fra «Korona» så klart.

Jeg har sittet inne i leiligheten vår i snart to uker nå, bare så vidt vært noen turer til supermarkedet oppe i veien. Og Koronaviruset har jeg ikke tenkt å skrive om. Jeg regner med at i Norge som i Israel handler nesten alle nyhetene om viruset fra morgen til kveld.

Hva skal jeg så skrive om? Skjer det noe, når det på det ytre plan ikke skjer så mye.

Jerusalem er en by med svært mye aktivitet og et høyt lydnivå. Det er nesten uvirkelig hvor stille det har blitt. Men selv om jeg er svært glad i intensiteten som preger denne byen så har jeg kanskje også godt av å bli «tvunget til litt stillhet».

Hans Børli sa det en gang slik: «Vårt morsmål er stillhet.» Men hva kunne han mene med det? Kan vi lytte til stillheten?

Da jeg arbeidet som oversetter av Bibel 2011, falt det i mitt lodd blant annet å oversette Kongebøkene. De bød ikke på de største utfordringene, det var mange tekster i Det gamle testamente som var langt vanskeligere. Men jeg husker at vi i oversettergruppa fikk en nøtt å knekke i 1. Kong 19.

Teksten forteller om profeten Elia som har gjemt seg i en grotte ute i ørkemarken. Han har stukket av, lei livet og lei Gud. Men det er her han får et møte med Den allmektige, Han som ikke åpenbarer seg hverken i stormen, i jordskjelvet eller i ilden.

Men hvordan er det så Gud åpenbarer seg? Den hebraiske teksten er svært knapp. Den beskriver gudsåpenbaringen i tre små ord: «kol – demama – daka», «lyd/stemme – stillhet – tynn/syltynn». Hvordan skal det oversettes?

Kan man høre en stillhet, og denne stillheten er i tillegg så tynn, så tynn eller så skjør? 1978-oversettelsen hadde en nokså fri gjengivelse med «en svak susing», men det var ikke nøyaktig det den hebraiske teksten sa. Etter mye fram og tilbake valgte vi i oversettergruppa å oversette de tre hebraiske ordene med «lyden av skjør stillhet» (1. Kong 19,12).

Stillheten kan være skjør, svært skjør, og i vårt daglige virke overdøver vi ofte stillheten med alle våre ofte høylydte aktiviteter. Kanskje skjer det likevel mye når alle aktiviteter har stilnet, men nå på et annet plan. Kanskje kan det bli så stille rundt oss at vi kan høre Gud snakke slik det skjedde med Elia i ørkenen?

Jeg mener ikke at Gud ikke også er i alle våre aktiviteter og gjøremål; vi lengter vel alle tilbake til normale forhold der vi kan gjenoppta arbeidet igjen. Men likevel, ligger det en hemmelighet godt bevart i stillheten?

Kanskje er det ikke uten grunn at Gud ofte åpenbarer seg nettopp i stillheten, og ofte i ørkenen. Jesus trakk seg også tilbake fra folkemassene for å be, forteller Skriften. Esser-fellesskapet som slo seg ned ved nordenden av Dødehavet, dro også ut i ørkenen, ut i stillheten.

I kirkehistorien leser vi om ørkenfedre og mødre. Stillheten har kanskje ikke så høy kurs i våre dager. Men jeg tror den bærer med seg en gave, men den trenger seg aldri på. Vi må selv være stille nok for å kunne ta imot den.

Det er snart påske her i Israel. Det kommer til å bli en veldig annerledes påske dette året. Påsken er fremfor alt en familiehøytid der storfamilien benker seg rundt bordet og sammen leser og synger om utfrielsen fra Egypt.

«Enhver jøde skal se på seg selv på påskeaften som om han eller hun går ut av Egypt.» Etter å ha gjennomlevd på nytt de 10 plagene: vann til blod, frosker, lus, insektsvermer, pest, verkebyller, hagl, gresshopper, mørke og de førstefødtes død, skal det leses om hvordan Herren med utstrakt arm førte folket ut av Egypt.

Men denne påsken får ingen lov til å besøke hverandre. Det vil bli veldig annerledes …

Et munnhell som man hører både titt og ofte i Israel nå før påske er: «Vi har overlevd farao, vi vil overleve dette også!»

Så får vi håpe og be om at «denne Koronaplagen» også snart vil ta slutt, og at vår Herre i sin barmhjertighet vil rekke ut sin arm å se til vår lille blå klode.