Vi er alle journalister

Hvem er journalist?

Redaktøren av menighetsbladet som samler stoff og skriver artikler, er journalist.

Over de siste 20 årene er en ny plattform på Internett oppstått. Redaktøren av hjemmesiden som skriver om løst og fast, er journalist.

På Twitter legges ut meninger med personlig førstehåndskjennskap til saken, ubesudlet av andres tolkning.

Selv er jeg nå journalist. Jeg er også redaktør. Jeg har mine egne plattformer med hjemmeside og FB.

På Facebook legger jeg ut ting jeg har på hjertet, uten at det først blir silt og godkjent eller forkastet av en mediejury i avis eller TV.

Millioner av mennesker gjør det samme.

Journalister kaller også de seg, de som jobber med radio og TV og i dagsaviser og ukeblader.

Å være journalist er ikke en beskyttet tittel. Som sagt, alle vi som ytrer oss gjennom et medium med våre meninger og artikler, lønnet eller ulønnet, som når noen hundre eller flere tusen, er journalister.

Før i tiden hadde pressen makt. Jeg er gammel nok til å huske tiden da man stolte på det man hørte på radio og TV og leste i aviser. Journalistene bestrebet seg på å være objektive, og de presenterte historien sannferdig så langt det var mulig, uten å farge den ut fra redaksjonens agenda. Noen unntak var det nok.

Vi journalister har makt. Vi er jo den fjerde statsmakt, må vite. Vi er den nye tids «pressen».

Det som kjennetegner den nye pressen, er at makten flyttes fra institusjoner med en ikke villet innrømmet agenda, til vanlige folk. Dette oppleves vanskelig av den gamle pressen.

De blir fratatt makt og må se og høre og lese autentiske artikler og meninger som de ikke har kontroll over lenger og får påvirke.

I stedet for å ta en oppvask og stille kritiske spørsmål omkring hensiktsmessigheten ved en så sterk markering av redaksjonens agenda, og også erkjenne at verden går fremover, går flere journalister og redaktører i skyttergraven og blir fornærmet om noen sier ifra at man ikke finner seg i deres metoder og subjektive farging og tolkning av virkeligheten. Det finnes unntak, men de er få.

Man skjønner ikke at den fjerde statsmakt er blitt demokratisk. Den tilhører nå folket og ikke noen få i større eller mindre avis- og TV redaksjoner.

Det man videre ikke skjønner, er at fortsetter man som nå, tråkker man skyttergraven så dyp at mange av journalistene og redaktørene ikke kommer seg opp og ut av den igjen. Noen vil vel si at det er bra.

Så må man håpe at den nye generasjons journalister, også i de større media, evner å formidle et sant og objektivt syn på det som skjer i verden, uten en politisk agenda som gjør nyheten til Fake News. Hvis ikke, vil den tradisjonelle pressen fortsette å miste troverdighet, anseelse og legitimitet både i Norge og ellers i verden.

Noen journalister har utdannelse fra journalisthøyskolen. Det er å håpe at fremtidens journalister ikke går i fellen, men kommer tilbake til yrket med den stolthet som følger med uhildet, balansert, sannferdig og objektiv formidling. Jeg vet det er mange som savner det.

Odd Berg