Vi ber som vi tror

God nyhet: Halvparten av norske kvinner og menn ber. Dårlig nyhet: Halvparten av norske kvinner og menn ber ikke.

Statistikk kan brukes til å fortelle hva som helst, til og med sannheten, sa et lyst hode. Denne tanken bør vi også ha i bakhodet når vi analyserer undersøkelsen om nordmenns bønnevaner, som InFact har utført for Dagen.

LES OGSÅ: To av fem kristne ber ikke

En positiv fortolkning av funnene som ble presentert i gårsdagens avis, er at nordmenn ikke er så sekulære som vi av og til kan få inntrykk av. Mange tror at det er mer mellom himmel og jord enn det de kan oppfatte med sansene sine. Bønn er det tydelig uttrykk for tro. I gitte situasjoner, enten det er glede eller sorg, kan også «religiøst passive» føle behov for å henvende seg til noe som er større enn dem selv. Det viser noe av potensialet for forkynnelse og evangelisering også i dag.

Men tro på «en høyere makt» er ikke ensbetydende med en kristen tro. Ser man historisk eller globalt på det, er det oppsiktsvekkende i undersøkelsen at en så stor andel av den norske befolkningen aldri ber. Vi tror førstelektor Bjørn Øyvind Fjeld ved Ansgar Teologiske Høgskole er inne på noe vesentlig når han peker på nordmenns trygghetsfølelse som en mulig forklaring. Livet er skjørt. Vi er sårbare og dødelige. Men det glemmer vi lett i vår ufattelige velstand. Det er tankevekkende lavt når bare seks prosent sier at de ber daglig. Legger vi til de 6,5 prosentene som ber «rett som det er», er det bare en av åtte nordmenn som ber regelmessig.

En mer kritisk fortolkning er det ytterligere grunnlag for når man ser på tallene for dem som er medlemmer i kristne kirkesamfunn. Fire av ti medlemmer i Den norske kirke har ikke bedt i løpet av det siste året. Det er kanskje ikke så overraskende. Den store oppslutningen om folkekirken er ikke uten videre et parameter på personlig tro, men henger også sammen med historiske og kulturelle forhold. Mer uventet er det at to av ti medlemmer i frikirker heller ikke har bedt i løpet av 2014 Men heller ikke der er formelt medlemskap en garanti for personlig tro.

LES OGSÅ: – Norge er blitt en bønnefattig nasjon

Et gammelt kristent prinsipp sier at «troens lov er bønnens lov». Vi ber som vi tror. I Bibelens egen bønnebok , Salmene i Det gamle testamente, kan vi se en kristen inn i hjertet, mente Martin Luther. Alle vitale kristne bevegelser har tross sine ulikheter hatt et vesentlig felles kjennetegn: Et pulserende bønneliv. Formene har variert mye, men bønnen samler og styrker uansett de troende. Noen har uttrykt det ganske dramatisk: Den som har sluttet å be, har sluttet å tro. Ordene kan virke provoserende. For mange er bønnen et ømt punkt. De vet om idealene, men opplever at bønnelivet blir et slit og en stadig kilde til dårlig samvittighet.

Desto viktigere er det at bønn blir et tema for forkynnelse og undervisning. Vi trenger å få dypere kjennskap til hva det innebærer å be i Jesu navn og etter Guds vilje.

Bønn innebærer kamp og forpliktelse, men enda mer er det et hvilested der vi kan legge av oss bekymringer og justere livskursen. Stilner bønnen av, blir livet som kristen både fattigere og tyngre. Når vi strever med å be, er det viktig at vi søker sammen med andre troende. Om ikke annet, kan vi be dem om å be for oss. Forbedere får vi aldri for mange av.