Verdens største politiske ikon

Mannen som inntil nylig var den største levende legenden i det internasjonale samfunnet, har forlatt oss.

Hele ver­den sør­ger sam­men med Sør-Afri­ka etter at Nel­son Man­de­la gikk bort natt til fre­dag. Man­de­las død kom­mer etter at den 95-åri­ge eks-pre­si­den­ten og freds­pris­vin­ne­ren i lang tid har slitt med svik­ten­de helse.

Al­le­re­de i som­mer gikk Sør-Afri­kas pre­si­dent Jacob Zuma ut og bad ver­den for­be­re­de seg på Man­de­las bort­gang. Han fikk noen må­ne­der eks­tra å leve. Men nå har altså man­nen som inn­til i går var den størs­te le­ven­de le­gen­den i det in­ter­na­sjo­na­le sam­fun­net, for­latt oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For meg vil Nel­son Man­de­la for all­tid stå som et sym­bol på hvor sterk til­gi­vel­sens kraft er. Det viste han oss på flere måter. Først gjen­nom sitt eget per­son­li­ge ek­sem­pel.

Nel­son Man­de­la ble fra­stjå­let nes­ten en tredje­del av livet sitt av det ra­sis­tis­ke apart­heid-re­gi­met som re­gjer­te hjem­lan­det hans. Han satt 27 år i feng­sel, 18 av dem på den be­ryk­te­de fange­øya Rob­ben Is­land.

Det er en be­hand­ling som ville ha tatt knek­ken på de fles­te. Men ikke på Nel­son Man­de­la. Hos ham fan­tes det ikke spor av bit­ter­het eller hat. I ste­det klar­te han å om­for­me den per­son­li­ge li­del­sen og urett­fer­dig­he­ten han ble ut­satt for, til en po­si­tiv kraft.

Og det skul­le vise seg å bli en kraft som for­vand­let liv­e­ne til mil­lio­ner av sør­afri­ka­ne­re. For Nel­son Man­de­la bruk­te ikke til­gi­vel­sens prin­sipp bare til per­son­lig, inn­vor­tes bruk. Han be­nyt­tet seg av det til å gjen­nom­føre den mest opp­sikts­vek­ken­de na­sjo­na­le trans­for­ma­sjon som ver­den har sett de siste ti­åre­ne.

Hvor­dan skul­le en na­sjon nær­mest over nat­ten kunne om­dan­nes fra en ra­sis­t­stat til en de­mo­kra­tisk na­sjon med like ret­tig­he­ter for svar­te og hvite? Og var det vir­ke­lig rea­lis­tisk å tro at det kunne skje på en fre­de­lig måte?

Årene med over­grep og hat hadde selv­føl­ge­lig satt dype spor i be­folk­nin­gen. Var det i det hele tatt mulig for svar­te og hvite å leve fre­de­lig side om side etter det som hadde skjedd? Kunne det være mulig å legge for­ti­den bak seg?

Man­de­las svar ble å opp­ret­te den så­kal­te Sann­hets­kom­mi­sjo­nen under le­del­se av erke­bis­kop Des­mond Tutu. Den skul­le kart­leg­ge de over­gre­pe­ne som hadde skjedd under apart­heid-sty­ret fra 1960 til 1993. Kom­mi­sjo­nen skul­le be­hand­le sa­ke­ne til både svar­te og hvite. Og den hadde full­makt til å gi er­stat­ning og hjel­pe of­re­ne.

Men Sann­hets­kom­mi­sjo­nen be­nyt­tet seg også av et annet prin­sipp som er helt uten pa­ral­lel­ler i his­to­ri­en. Over­gri­per­ne kunne slip­pe straff der­som de gikk med på å si sann­he­ten. De ble inn­vil­get am­nes­ti i bytte mot for­soning med de men­nes­ke­ne som de hadde be­gått over­grep mot.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Man­de­la mente at for­bry­tel­se­ne under årene med apart­heid-sty­re var så enor­me og så sys­te­ma­tis­ke at han trod­de at den enes­te måten man kunne komme vi­de­re på, var ved å tilgi hver­and­re.

Res­ten av ver­den fulg­te dette unike for­sonings­pro­sjek­tet i nær­mest må­pen­de spen­ning. Men det fun­ger­te. Gjen­nom Sann­hets­kom­mi­sjo­nen ble veien vi­de­re mot en ny frem­tid for Sør-Afri­ka bygd.

Og denne suk­ses­sen var selv­føl­ge­lig først og fremst Nel­son Man­de­las for­tje­nes­te. Det er rett og slett vans­ke­lig å over­vur­de­re den rol­len han spil­te i det som ble en ikke-vol­de­lig, men lett kunne ha blitt et svært blo­dig makt­skif­te i Sør-Afri­ka. Sjel­den har vel en freds­pris vært mer for­tjent enn da Nel­son Man­de­la fikk den i 1993.

I etter­tid er det også in­ter­es­sant å merke seg den store for­skjel­len mel­lom til­de­lin­gen til Man­de­la og pris­vin­ne­ren året etter. For i 1994 gav Den nors­ke no­bel­ko­mité freds­pri­sen til Yassir Ara­fat. I ut­gangs­punk­tet hadde de to en ikke helt ulik bak­grunn. Begge var i ut­gangs­punk­tet le­de­re for grup­per som hadde be­nyt­tet ter­ror som våpen.

For det er et fak­tum at også Nel­son Man­de­la som ung mann be­gyn­te sin fri­hets­kamp med ge­væ­ret i hånd. Men da det vir­ke­lig gjaldt, tok han i bruk noe som skul­le vise seg å være et enda kraf­ti­ge­re våpen. Da satte han sin lit til til­gi­vel­sens kraft.

Han klar­te det Yassir Ara­fat aldri mak­tet. Å om­stil­le seg selv fra kri­ger til stats­mann. Og gjen­nom sin egen pe­rosn­li­ge trans­for­ma­sjon for­and­ret han hele na­sjo­nen sin.

Nel­son Man­de­la døde som sin sam­tids størs­te po­li­tis­ke ikon.

Les også
Sør-Afrika forbereder seg på avskjed med Mandela
Les også
Forsoningens ansikt