Velment er ikke velgjort
Det er behov for grundig ettertanke i Den norske kirke.
Teologien blir alltid utviklet i møte med samtiden. Det kommer vi ikke bort fra, og det trenger heller ikke være av det onde. Men det er alt annet enn likegyldig hvem som får levere premissene. Den stadig pågående debatten om samlivsetikk understreker dette tydelig.
Når vi i dag presenterer de fem bispekandidatene som alle er aktuelle til å overta etter Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg, er det vel verdt å vurdere faren for teologisk fartsblindhet. Selv om det er en stund siden 1990-tallet, har endringene i det kirkelige landskapet her skjedd uvanlig fort, og det er virker ikke som tidsrommet for refleksjon er stort nok. Snarere er det nærmest forunderlig å se hvor raskt homobevegelsens agenda blir akseptert av Den norske kirkes lederskap.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er neppe slik at bispekandidatene, eller for den saks skyld de sittende biskopene, er tilhenger av det barnemarkedet en del har advart mot. Men det spørs om man innser hvilken retning utviklingen er på vei i. Så langt har de kreftene som ønsker full likestilling mellom heterofile og homofile forhold vist seg så sterke at det å gi noen innrømmelser, nesten uvegerlig fører til at man aksepterer en samlet pakke.
Et talende utviklingstrekk i nyere tid er at også prester som har en mer evangelikal bakgrunn er på glid i retning av å akseptere likekjønnet samliv. Man kan ikke på samme måten som før skille klart mellom konservative og liberale teologer, fordi også antatt konservative aktører inntar nye standpunkter.
Når man fra kirkens side vil be for et homofilt par som har inngått borgerlig ekteskap, må forbønnen forstås som en legitimering av den bibelstridige pakten de har inngått. Man kan definere dette som en mellomposisjon alt man vil, i realiteten er det et knefall.
Dette handler ikke om noen mer eller mindre skjult homofob agenda fra den kristne kirkes side, men om ærefrykt i møte med Guds frigjørende ord til oss. I møte med et spørsmål hvor Bibelen gir utvetydig veiledning er man villig til å foreta en dramatisk avdramatisering. Dette må få omfattende teologiske konsekvenser.
Vi har ingen grunn til å betvile bispekandidatenes gode intensjoner. Og det er ikke uforståelig at mange nå er trøtte av at samlivsdebatten tar så stor plass. Det finnes utvilsomt viktigere spørsmål. Men når samtiden får prege teologien i en slik grad at bibelstridig lære ikke bare blir akseptert, men også dominerende i Den norske kirkes lederskap, er det nødvendig å rope varsko.
Når en av bispekandidatene, universitetslektor Margunn Sandal ved Teologisk fakultet i Oslo, åpent sier at de som ikke vil velsigne homofile par bryter med Guds vilje, viser også det at debatten har kommet et skritt videre i gal retning. Her må vi spørre om man nærmer seg et mer eller mindre eksplisitt yrkesforbud for dem som vil fastholde det en samlet kristen kirke har stått for i hele sin historie.
I løpet av mindre enn 20 år har vi altså beveget oss fra at likestilling mellom homofile og heterofile forhold ble betraktet som kirkesplittende vranglære, til at det å fastholde et skille mellom disse forholdene blir betraktet som brudd mot Guds vilje. Da er det behov for grundig ettertanke i Den norske kirke.
