Vårt forhold til Bibelen
Minst to ganger har jeg møtt påstanden at vi som kristne ikke tror på en bok, men på en person. Personen Jesus Kristus.
Det høres fromt ut, men det kan være villedende. For på religionsmarkedet møter vi flere versjoner av Jesus.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi kan for eksempel møte gnostisismens Jesus. Ifølge gnostisismen ble den materielle verden skapt av en ond Gud. Og ifølge den «kristne» versjon av gnostisismen var den onde gud Israels gud. Og Jesus kom ikke for å redde oss fra synd og fortapelse, men for å gi oss den kunnskap, som er nødvendig for å bli befridd fra den materielle verden.
Eller vi kan møte Koranens Jesus. Ifølge Koranen, var Jesus bare et menneske. Han var en stor profet, men Muhammed var den største profet. Ifølge Koranen, har Allah lurt jødene som har korsfestet ham ved å sette en annen mann på korset.
Men den Jesus vi kristne tror på, er den som vi møter i Det nye testamente og som ble forutsagt av Moses, profetene og Skriftene. Derfor er vår tro på Jesus uløselig knyttet til troen på Bibelens skrifter. Og vårt forhold til Skriftene kan ikke være annet enn Jesu eget.
Den svenske teologen Hugo Oddeberg har skrevet boken «Kristus og Skriftene». Ifølge ham satte ikke Jesus seg over Skriftene, men begrunnet sin autoritet ved Skriftenes egen. Man kan si at Jesus har underordnet seg Skriftene.
Jeg tror at et illustrerende eksempel finner vi i Luk 24,13 ff: På vei til Emmaus kom Jesus i snakk med to bedrøvede disipler, som gikk den samme vei. Jesus kunne uten videre gi seg til kjenne for dem, og si «her er jeg, ikke vær bedrøvet». I stedet for det, tok han dem i skole og viste at hans lidelse og død var forutsagt i Skriftene, men at han ifølge de samme Skrifter vil komme til sin ære.
Først etter dette åpnet han deres øyne, så de kunne se at det var ham. Derfor er vår tro på Jesus Kristus og troskapen mot Skriftene to sider av samme sak.
Jeg mener at vår oppgave som teologer er å la Ordet komme til orde. Dette betyr at ordene om Guds brennende iver for Sion (Sak 8,2) må komme fram. Det er ord om Guds sionisme, som legitimerer den kristne sionisme.
Dessverre finnes bibeltro teologer, som kommer til kort når det gjelder Israel. Det henger sammen med at de leser Bibelen med erstatningsteologiske briller. Dette må føre galt av stede. Derfor må ordene om Israels fortsatte utvelgelse (Rom 9–11) må komme fram.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dermed må også ordene fra Rom 15,8 som omtaler Jesus som «en tjener for de omskårne» til stadfestelsen av løftene Gud ga til Israel. Dermed må også ordene fra 2 Kor 1,18–20 om løftenes ja og amen i Jesus Kristus komme fram.
I lys av disse tekster, blir det klart at jødenes sionisme handler om noe mer enn bare politikk og jødisk nasjonalisme. Det er deres (ubeviste) svar til Guds kall tilbake til Sion. Derfor er antisionismen fiendskap mot ham som har en brennende iver for Sion.
