«Vår nestekjærlighet må være mer enn varme ord og tanker»

Det er tankevekkende å arbeide med en historisk hendelse som har rammet så mange mennesker.

De siste dagene har det vært store overskrifter om Alexander L. Kielland-ulykken i 1980. Det døde 123 mann i ulykken. Vi har aldri hatt noen industriell ulykke som har rammet så mange. Vi har arbeidet med arkivene fra ulykken.

De finnes i Riksarkivet, statsarkiver og en lang rekke offentlige og private arkiver. Det er også et omfattende materiale fra media og ulike publikasjoner som finnes påNasjonalbiblioteket. I denne kronikken ønsker vi å trekke fram en morgenandakt som ble holdt av presten Victor Andersson den 28. mars.

De som ønsker å lytte til andakten kan finne den i Nasjonalbibliotekets digitale samlinger. Alle som har tilknytning til nettet kan koble seg opp til morgenandakten og nyhetssendingene fra ulykken. Vi håper at mange vil gjøre det.

Morgenandakter er vanligvis lest inn på forhånd, men denne gangen ble presten oppringt klokken fire om natten. Ulykken gjorde at det måtte lages en ny andakt. Vi siterer direkte fra andakten som vi vet at svært mange husker og de hører på opptakene fra andakten:

«Dere som pleier å høre på disse tidlige andaktene vil sikkert forstå at vi i dag ikke holder den andakten som var forberedt. Alle våre tanker er hos dem som er savnet ute i Nordsjøen – hos deres nærmeste rundt i de mange hjemmene. Sjelden ser vi det tydeligere enn nå at de er våre medmennesker og at vi som nasjon og folk står sammen med dem.

De sto i sitt daglige arbeid for seg og sine da ulykken rammet dem. Vi sitter igjen med sorgen med tomrommet og med de mange spørsmålene. Og nå kan vi ikke med ord gjøre noe annerledes og i vår avmakt skjønner vi ikke de veldige krefter som råder over liv og død. Å finne noen mening i det som har skjedd skal vi ikke forsøke.

Men, mange av oss skal allikevel begynne å se fremover på den oppgaven vi nå står overfor. De som er rammet av sorg må få vite at de ikke skal stå alene. Det vil – rent praktisk være renter og avdrag som skal betales. Barn og unge som vil trenge hjelp både til det daglige og til utdannelse.

Vår nestekjærlighet må være mer enn varme ord og tanker. Den må bli rent praktisk. Men, når dette er sagt så er det en annen oppgave kjærligheten viser oss at de som blir alene får oppleve varmen og fellesskapet fra sine nærmeste. Sjelden får ordet om å elske sin neste et mer krevende innhold enn når vi skal bruke vår tid til å fylle tomrommet hos våre nærmeste med omsorg og varme.

De som sitter igjen alene må få følelsen av at mange står rundt dem og støtter dem – er nær dem. Særlig skal vi tenke på å ta oss av barna og de unge som skal vokse opp uten far. Men, våre tanker gjelder også ektefeller og foreldre. Vi kan ikke gjøre ulykken annerledes, men vi kan ta oss av hverandre.

Så vil jeg nevne en ting til vi skal huske på hva vi har i vår Kristne tro i denne stund også på en annen måte. Når Jesus i Matteus Evangeliets 11 kapittel det 28 verset sier «kom til meg, alle som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile» så mener han også sorgens byrder også engstelse og savn.

Det kan kanskje høres ut som ord bare så lenge vi snakker om det, men den som har prøvet vet at det i alle situasjoner også går en vei oppover til Gud i bønn ofte uten ord. Vi er ikke som kristne alene. Det var en som lærte oss å be også når det så stengt ut rundt om. Vi skal ikke si mer om dette nå, men dere som pleier å høre på disse andaktene vil sikkert være med i bønn.

Vi ber deg kjære Gud for Jesus Kristi skyld om å hjelpe dem som nå er opptatt med redningsarbeidet ute i Nordsjøen – gi dem krefter til å holde ut også når de er utslitt. Vi ber deg for de mange som kanskje kjemper med døden at du må være dem nær og gi dem styrke, og vi ber deg for de mange som er rammet av sorg at du også hjelper dem, også takker vi deg for at du har lært oss at vi i alle situasjoner kan be Fader Vår.»

I forbindelse med vår gjennomgang av ulykken har vi snakket med og notert minner fra pårørende, overlevende, redningsmannskaper og andre som på en eller annen måte var berørt og involvert i ulykken. En av dem vi har snakket med er Victor Andersson. Vi tok kontakt med ham fordi vi fikk fortalt om en preken som ble husket og som hadde betydd mye for mange. Han har blitt en gammel mann, men er stadig aktiv og det hender stadig at han blir bedt om å virke som prest.

Før prekenen ba Victor Andersson til Gud. Han holdt prekenen på fastsatt tid, innenfor de rammene som ble satt og med ord som bare kom. Selv kunne han ikke gjenkalle hva han sa etter prekenen. Det var ikke noe manuskript kun ord som kom etter en bønn til Gud.

Ordene var en oppfordring til langsiktig handling og omsorg. De hadde appell både til troende og ikke-troende og berører essensen i vår omsorg for hverandre og den kristne tro.

Det er tankevekkende å arbeide med en historisk hendelse som har rammet så mange mennesker. Den arkiverte kunnskapen gir innblikk i et omfattende arbeid for å forstå ulykkens årsaker, redningsarbeidet og arbeidet for å øke sikkerheten. Men blant alt det som ble sagt og skrevet etter ulykken er det opptakene fra morgenandakten som har gjort mest inntrykk.

Minnene fra de berørte, erfaringene og livene som er levd etter ulykken gir andre dimensjoner enn det vi får fra arkivene. De erfaringene og minnene vi har fått notere ned er uvurderlig viktige for å forstå hvordan det har vært og er å leve med ulykken.

Når vi skriver i Dagen er det for å takke noen av dem som har delt sine minner. Noen av dem leser avisen. Vi har satt stor pris på det de har delt og er overbevist om de fortellingene de har kommet med vil være viktige for mange.