Utvikling og tankesmie i forhold til Bibelen

En ”kristendom” som et resultat fra vår egen tankesmie kommer under samme satire og dom som avguder laget i et hvilket som helst annet kunstnerverksted.

I følge Bibelen, skapte Gud menneskeheten ut fra to mennesker, - en mann og en kvinne. Han ga dem ansvaret for å utvikle ressursene og mulighetene i den verden han hadde skapt, - men vel og merke uten noen håndbok. Guds tanke var at menneskene skulle finne ut av ting selv, oppdage, finne opp og utvikle innsikt og ferdigheter. Det være seg jordbruksmetoder, redskaper, musikkinstrument, legevitenskap og alle andre vitenskaper.

Så Gud gav altså heller ikke en mal på hvordan de skulle organisere samfunnet. Statsforvaltning, rettsinstanser, politivesen, sosialvesen osv er ikke Guds instruksjoner, men noe menneskene har vært i stand til å finne opp og utvikle. Det var Guds mening at det også skulle gjelde bevisstheten om godt og ondt, rett og galt. Og om å finne frem til Gud.

Nå gikk det dessverre ikke i den retning Gud ønsket. I stedet for å søke og utvikle kunnskap om Gud, valgte de fleste å snu ryggen til ham, og noen sågar å fornekte Guds eksistens. I stedet for å utvikle rett og rettferdighet, godhet, sannhet og alt som er godt for menneskeheten, - overtok selviskhet, selvhevdelse og grådighet styringen. Det bar fryktelig galt av sted. Det utviklet seg til den sterkeste utnyttelse av de svakere. Det er kun formuleringen ”Der Wille zur Macht” som stammer fra Nietzche. Realiteten var der lenge før ham, og nådde nye ”høyder” under Hitlers ”Viljens triumf”. Men heldigvis har menneskeheten også fostret andre personligheter, og utviklet samfunn tuftet på mye bedre menneskerettigheter.

De samfunn vi leser om i GT i Bibelen, er heller ikke skapt eller organsiert av Gud, - verken de vi leser om fra Mesopotamia, Egypt eller Kaanan. Det blir noe annerledes når det gjelder israelsfolket. Men det er en misforståelse å lese Guds lover og forordninger til Israelsfolket som det fullkomne uttrykk for og organsiering av menneskelige samfunn. Også dette folket skulle utvikle seg på alle livets områder. Men det var altså nødvendig for Gud å angi retningen. Dessuten skulle de på en helt spesiell måte være vitner om Gud, og dermed også tjenere for rett og rettferdighet. De skulle være annerledes enn de mennesker og samfunn som fornektet Guds eksistens, og som ikke søkte Gud. Men Gud gav heller ikke dem en fullstendig og fullkommen mal for statsforvaltning og rettsforvaltning. Det skulle vokse frem som et resultat av livet med Gud, sammen med nye innsikter og kunnskaper om menneskelivet og den verden Gud hadde skapt.

Det er slik vi må forstå f.eks rammene Gud gav for å holde tjenere/slaver. Det var ord talt i en bestemt tid, hvor et sprang opp til vår tids retts- og velferdssamfunn ikke kunne tas fra en dag til en annen. Slik Gud bar over med slavehold, bar han også over med mye annet ufullkomment. Gud måtte møte folket der de var der og da, ikke der vi er nå. Det var ikke Guds intensjon, like lite som det var praktisk mulig, å kreve av israelsfolket på den tiden å få på plass alt som trengtes i løpet av bare noen få år. Dessuten møtte ha på motstand også fra dette folket. Hva Gud sikter mot, kommer klart frem i hans budskap gjennom profetene, - og senere i Jesus Kristus, hvor godhet, rett og rettferdighet springer frem frivillig og naturlig fra en nyfødt menneskehet.

Men vi kan altså ikke se det i de samfunnsordninger vi leser om i GT. Det var ordninger i sin tid, som i stor grad handlet om å begrense grådighet og utnyttelse av makt. (Jeg går ikke her inn på de religiøse ordningene, som siktet frem mot fullendelsen i Kristus) Derfor ser vi at israelsfolket skulle ha mye mer humane ordninger ift slavehold, enn hva som var vanlig i andre land og kulturer. Det var ikke lov å fange mennesker og gjøre dem til slaver. Herrene skulle ikke være urimelige, og skulles straffes dersom de slo en slave i hjel. Om en mann slo ut en tann på slaven, skulle slaven settes fri. Osv. Men noen mennesker kunne komme i en situasjon hvor de ikke klarte å brødfø seg eller familien. Eller pådra seg gjeld de ikke kunne betale. Eller stjele noe, og ikke kunne erstatte skaden. Datidens ”rettspraksis” var da at vedkommende skulle arbeide noen år som slave/tjener. Vi har mye bedre ordninger. Ordninger som ikke var praktisk mulige på den tiden, og ordninger som Gud ønsket at vi skulle utvikle selv.

Kimen til avvikling av f.eks slaveriet, lå allerede i profetenes budskap om den nye tid som skulle komme med hans salvede. (Kristus) Men det lå likevel ikke helt opp i dagen. Vi kan vel være enige om at det tok altfor lang tid. Men vi må huske at da kristendommen vokste frem, hadde den i begynnelsen ingen posisjon politisk. De kristne ble snarere forfulgt og spredt. Kristendommen vokste ikke frem som en samfunnsbevegelse mot ondskap og urett, men som en tro på at Gud hadde sendt Jesus Kristus som frelser. Riktignok med tanke på å dømme all urett og opprette rett og rettferdighet, - men ikke som en revolusjon. Det var snakk om et evangelium for fattige og undertrykte her og nå, - og et fremtidig rettferdighets- og fredsrike uavhengig av vår situasjon i livet her og nå. Det var evangeliet som bredte seg ut. I dette evangelium lå en kime og verdier som med tiden ville føre til opphør av slaveriet, overalt der hvor de kristne ble så mange at de utgjorde en samfunnsmessig innflytelse. Det er sørgelig lesning om hvordan mange kristne gjennom århundrer ikke så dette. Gud alene skal dømme om hvem han vedkjenner seg som kristne.

Men på tross av alt dette er det viktig å huske at frelsen som blir forkynt i Kristus ikke bare gjelder for dette livet og ”den nåværende verden”. Frelsen i Jesus er i seg selv ikke avhengig av hvorvidt samfunnet omkring oss blir påvirket av Jesus og Guds rikes verdier, eller hvor godt eller dårlig det går oss. Den endelige frelsen siktet mot ”den kommende verden” og et nyfødt folk skapt av Gud gjennom Jesus Kristus.

Det er altså tydelig i Bibelen at det fra begynnelsen har vært meningen at der skal være en utvikling i menneskeheten, både i innsikt, ferdigheter og moral. Gud selv derimot, vår skaper, skal ikke ”utvikles”. Han er den han er, og har alltid vært den han skulle være. Han er skaper av alle ting, og er den som er verdig til å definere godt og ondt, rett og urett. Det han i sin tid skapte, var opprinnelig godt. De grunnleggende lover og ordninger han skapte eller forordnet, skal ikke avvikles. Som ulike nasjoner, eiendomsrettigheter og forskjell på mitt og ditt, forholdet borger og styresett osv.

Det er derfor ikke riktig, som mange i vår tid hevder, at vi i vår tid er fristilt fra å være bundet til Bibelen. At Bibelens budskap ikke er Guds ord til oss, men hva de lærde på den tid trodde var Guds ord. Og at vi, med vår innsikt og nyvunne metoder, ikke bare kan nytolke Bibelens ord, men i det helte tatt også alle temaer Bibelen sier noe om, uavhengig av hva Bibelen sier. At vi skal eller kan lage vår egen livsfilosofi og religion i vår egen raffinerte tankesmie. En slik ”kristendom” kommer under samme satire og dom som avguder laget i et hvilket som helst annet kunstnerverksted. Hvem vil satse liv og evighet på det? Guds dom over dem er at de er intet. Og hovmodet vil få sin dom. Vi er ikke kalt til oppbrudd med eller opprør mot Gud, men til å søke og finne ham. Og å til å finne og velge den gode og rette vei.

En av Guds skaperordninger er forholdet mellom mann og kvinne. Det var utvilsomt Guds mening at også det forholdet skulle utvikles. Men ikke avvikles.

Hvorvidt vi vil ha kjønnsidentitet i den kommende verden er vel ikke like klart. Men der vil ikke være forskjell på folkeslag, nasjoner, sosial stand eller hvorvidt vi er kvinne eller mann. Bildet fra Fredrik Wisløff om larven og sommerfuglen er et godt bilde. Det vil bli en helt ny verden som åpenbarer seg. Uansett hvilket liv vi har hatt her, vil ingen savne noe eller noen der.

Mange i vår tid vil insistere nettopp på å allerede nå oppheve forskjellen på mann og kvinne, i samfunnsliv så vel som i kristne fellesskap. Det er ingen vei å gå for en troende. For den som insisterer på å ta himmelen på forskudd, her og nå, risikerer en dag finne seg selv som en opprører mot Gud, og å ha satt seg selv utenfor hele herligheten. Er det da verdt det? Og vil du stå ansvarlig for å ha ledet andre inn i en slik skjebne?