Ut og møte mennesker

Meldingene om koronaensomhet har vært mange. Nå kan vi gjøre noe med det. Hvis vi vil.

Søndag ble trinn tre av gjenåpningen iverksatt. Samtidig ble de nasjonale rådene endret. Det skal bli lov til å samle inntil 300 på sommerleir. Breddeidretten åpnes. Vi kan få lov til å være fysisk til stede på kontoret. Det er som om vi kjenner at vi puster lettere.

Synkende smittetall, færre koronapasienter på sykehusene og flere som har fått både en og to vaksinedoser, er bakteppet for at regjeringen nå tar samfunnet enda et skritt i retning mot normalen.

Men hva er normalen? Er vi de samme nå som før koronapandemien sendte mange av oss på hjemmekontor og hjemmeundervisning? Er vi de samme som før kirkene ble koronastengt, før nattverd ble en sjelden gave og vi bare fikk ha to venner på besøk? Eller som da smitten herjet som verst: ingen på besøk?

I hvilken grad har pandemien endret vanene våre? Kommer vi til å oppføre oss annerledes nå enn før Covid-19 sparket beina under oss? Kanskje blir det mindre klemming og mer håndvask, også i fortsettelsen. Kommer vi til å styrte ut og være mer sosiale? Eller er vi blitt mer innesluttet etter disse lange månedene i isolasjon? Kommer vi oss ut av det tilbaketrukne livet? Det blir interessant å se.

Vi vet at mange har hatt det tøft. Eldre, single og unge har fortalt historier om inderlig ensomhet. Enkelte i risikogruppene har kjempet med frykten på toppen av ensomheten. Nå har stadig flere fått det etterlengtede stikket i armen. Mange har fått to. Smitten er dalende de fleste steder. Så sant dette delta-viruset ikke lager krøll, kan vi tro at det faktisk er lys vi ser i enden av tunnelen. At vi står på terskelen til post-korona-livet.

La gjenåpningen bli en anledning til å utvide kretsen.

For mange ble korona-pandemien en påminnelse om hvor viktige relasjonene til andre mennesker er. La oss holde fast på denne erkjennelsen. Det er mulig å bruke gjenåpningen som et momentum. Et veiskille der vi justerer kursen, før vi blir oppslukt av travelheten, slik at vi kan gi våre nære og kjære som vi har savnet så inderlig den plassen de bør ha i livene våre. Men la det også bli en anledning til å utvide kretsen.

Fredag skrev vi i helgemagasinet Korsets Seier om ekteparet Espen og Anne Mari Schiager Topland som bevisst bosatte seg i Oslo Øst for å være kristne vitner i nabolaget.

Begge har yrker der de jobber med flyktninger, men de ønsket noe mer. Noe enda nærere. Derfor inviterte de naboer til husfellesskap. For den indiske pensjonisten Jasbir Sing ble dette husfellesskapet en hjelp til å komme seg ut av ensomheten. «De er blitt som en familie for meg», sier han til Dagen.

Espen Schiager Topland har sett mye ensomhet blant innvandrere i Norge. Flere ganger har han hørt kristne fra andre kulturer fortelle at de opplever å ikke bli sett når de kommer til gudstjeneste i norske kirker. Han oppfordrer kristenfolket til å våge å ta kontakt. «Lev livet med dem. Ikke bare på søndag formiddag. Inviter dem hjem, på en tur, på kino», sier han.

Oppfordringen kan like gjerne gjelde norske nyinnflyttede. Eller pensjonister i nabolaget som vi vet sitter mye alene. Som kristne er vi kalt til å være lys og salt. Det forutsetter at vi ikke lukker oss inne. Nå åpner Norge opp igjen. La oss komme oss ut, møte mennesker og invitere til fellesskap.