Usant positivt om protestantismen

Oppstår det konflikt med tidsånden, da må Bibelen vike. Læregrunnlaget blir Skriften og det politisk korrekte. Jeg synes det er en grovere og simplere form for læreavvik enn katolikkenes.

Jeg har behov for å for­mid­le noen enkle tan­ker i til­knyt­ning til Ve­bjørn Sel­bekks le­der­ar­tik­kel i Vel­sig­net Helg lør­dag 15. mars i an­led­ning Ulf Ek­mans over­gang til Den ka­tols­ke kirke.

Jeg har ikke pro­ble­mer med å slut­te meg til Sel­bekks syns­punk­ter som går på hvor­for re­for­ma­sjo­nen var vik­tig og rik­tig.

Men jeg synes han sam­ti­dig med de kri­tis­ke syns­punk­ter på ka­to­li­sis­men, teg­ner et usant, po­si­tivt bilde av pro­tes­tan­tisk kris­ten­dom slik den arter seg i dag.

Sel­bekk skri­ver: «Evan­ge­lisk kris­ten­dom av­vi­ser ka­tols­ke dog­mer som ikke har et klart grunn­lag i Bi­be­len.» Slik dette er for­mu­lert, opp­fat­ter jeg at det også fun­ge­rer som en be­skri­vel­se og god­kjen­ning av pro­tes­tan­tisk kris­ten­dom: Dens lære­set­nin­ger sitt grunn­lag, sin le­gi­ti­mi­tet i Bi­be­len. Jeg reg­ner med at Sel­bekk mener at pro­tes­tan­tisk kris­ten­dom dek­kes inn under be­gre­pet evan­ge­lisk kris­ten­dom.

Det er utvil­somt rik­tig at den evan­ge­lis­ke fløy­en av­vi­ser ka­tols­ke dog­mer som av­vi­ker fra Bi­be­lens ord, men jeg har en smer­te­lig for­nem­mel­se av at de lære­mes­si­ge ny­kon­struk­sjo­ner som er lan­sert de to-tre siste tiår innen Den nors­ke kir­ken, ikke svært nøye er blir tes­tet på Bi­be­lens ord.

For meg ser det ut til at når kirke­le­del­sen øns­ker å god­kjen­ne en frem­med sek­su­al­etikk og en helt ny de­fi­ni­sjon av ek­te­ska­pet, og med det vil inn­føre en ny li­tur­gi i kir­ken ved vigs­ling til ekte­folk, da er det ikke Bi­be­len som er test­ste­det. Bi­be­len har jo klare og utve­ty­di­ge ord både om sek­su­al­etikk og ek­te­skap. Kirke­le­del­sen ser for meg ut til å prio­ri­te­re sam­stem­mig­het med tids­ån­den og har­mo­ni med po­li­tis­ke fler­talls­me­nin­ger, selv om den samme kir­ken roser seg av sitt credo: «Skrif­ten alene».

Kan­skje det er nød­ven­dig, rik­tig og vik­tig med en ny re­for­ma­sjon?

Noen vil kan­skje si: «Det er jo en re­for­ma­sjon som skjer rett foran øyne­ne våre!» Ja, det som skjer er jo så dra­ma­tisk at det ordet er dek­ken­de. Men jeg vil hel­ler kalle det en re­gre­sjon, en til­bake­ven­ding til før­kris­tent, men­nes­ke­lig tanke­gods.

Ka­to­lik­ke­ne har sitt lære­grunn­lag i skrif­ten og i kir­kens tra­di­sjon. Den nors­ke kirke øns­ker nok å vise til Skrif­ten, så langt den rek­ker. Men opp­står det kon­flikt med tids­ån­den, da må Bi­be­len vike. Den er jo gam­mel og lite opp­da­tert sam­men­lig­net med vår ny­er­ver­ve­de kunn­skap de siste 20-30 årene. Lære­grunn­la­get blir Skrif­ten og det po­li­tisk kor­rek­te.

Jeg synes det er en gro­ve­re og sim­ple­re form for lære­av­vik enn ka­to­lik­ke­nes.

Et al­vor­lig spørs­mål pres­ser seg fram: Vil Kirke­mø­tet om noen få uker finne ut og slut­te seg til fler­talls­bis­ko­pe­ne i at de nye lære­set­nin­ge­ne om ho­mo­fi­li og et full­sten­dig nytt syn på ek­te­ska­pet, har Bi­belsk le­gi­ti­mi­tet? Vil de be­trod­de og an­svar­li­ge kvin­ner og menn finne ut og be­slut­te at «Jo da, vi har fort­satt den be­kjen­nel­sen og er en del av den klip­pen, som Peter hin gang fikk Jesus an­er­kjen­nel­se for.»

I blant kan en høre: Visst står vi på Bi­be­lens ord! Det er bare det at folk må lære å lese den på en ny måte! Har Gud vir­ke­lig sagt?

DAGEN