Unyttige debatter?

Toleranse er ikke å si at alt er like greit, men å gi min meningsmotstander samme rett som jeg selv har til å ytre og argumentere for sin overbevisning. 

Jeg kan bli frustrert over debattinnlegg i aviser og andre media. Noen debattanter tar mannen i stedet for ballen, andre har et språk og et saklighetsnivå som kan gjøre en leser nedstemt.

Krevende er det selvsagt også når skytset rettes mot det jeg selv står for og er overbevist om. Mange mener at sosiale media har bidratt til en enda dårligere debattkultur.

Jeg vet at mange deler frustrasjonen, og det gjerne i sterkere ordelag. Likevel vil jeg bruke spalteplassen til å tale varmt for den verdi det er for et samfunn å ha en reell meningsfrihet og adgang til å ytre sine meninger.

Ser vi oss rundt i verden, oppdager vi raskt at denne frihet i mange land er begrenset eller ikke eksisterende. Kinas ambisjoner om økt kontroll i Hong Kong, er et aktuelt eksempel. I Europa er det for eksempel tankevekkende å se hvordan regjeringen i Ungarn truer med straff for dem som kritiserer landets myndigheter.

Konsekvensene av en kuet ytringsfrihet er mange, og vi gjør alle klokt i fra tid til annen å reflektere over hva som står på spill. Det dreier seg om grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn. La oss nevne én: Tillit.

Tillit forutsetter åpenhet og rom for spørsmål og kritisk etterprøvning. Hvor myndigheter og autoriteter stenger for åpen debatt, skapes det subkulturer og konfliktmønstre som splitter og gir næring til mistenksomhet. Konsekvensene er alt fra likegyldighet til opprør. Som sagt, den globale arena har nok av lærerike eksempler.

I vårt land er ingen autoriteter hevet over den frie debatten. Hvem som helst har lov å ytre seg om hva som helst. At ikke alle debattinnlegg holder samme kvalitet, er en lav pris å betale for den verdi det er at alle har anledning til å dele sin oppfatning. Det gjelder på alle nivåer i samfunnet, og for alle typer virksomheter.

Når vi taler om tillit, har det flere aspekter. Det er tillitskapende at alle har rett til å ytre seg. Det skaper også tillit når vi må øve oss i å lytte til at det stilles kritiske spørsmål ved våre egne oppfatninger.

Tillit er ikke enighet, men innebærer gjensidig anerkjennelse av å ha en overbevisning. I et demokrati viser myndighetene befolkningen tillit ved å gi rom for åpen debatt om den politikk som føres. Det skjer samtidig som de folkevalgte organer viker plassen om de ved valg ikke får den tillit som et flertall innebærer.

Vi tar med også en annen verdi som på det nærmeste henger sammen med ytringsfrihet og en åpen debattkultur. Toleranse er vilje til å tåle meninger og holdninger som jeg selv ikke deler. Toleranse er ikke å si at alt er like greit, men å gi min meningsmotstander samme rett som jeg selv har til å ytre og argumentere for sin overbevisning.

Sann toleranse springer ut av et menneskesyn som forsvarer enhvers rett til å ha en overbevisning som en kan vise i ord og handling. Det kristne menneskesyn er unikt når det forankrer menneskeverdet i at vi alle er skapt av Gud og i hans bilde.

Så når vi vender tilbake til de innledende frustrasjoner over en høyst varierende debattkultur, innser vi at her settes vår evne til å prioritere på prøve. Vi holder fast på at mange har mye å forbedre når det kommer til saklighet og å ta hverandre i beste mening. Men med dette in mente er det avgjørende viktig å oppmuntre til å dele både oppfatninger og kritiske spørsmål. Sannheten er alltid tjent med å bli etterprøvd. Og når mange engasjerer seg, reduseres risikoen for at makt og innflytelse begrenses til noen få eller til en elite.

Det kunne vært verdifullt å anvende det vi her har uttrykt på den teologiske og kirkepolitiske debatt. Det får være en utfordring til en senere anledning.