Unnskyld, hvis...

Stadig oftere møter jeg på betingede unnskyld fra ulikt hold. «Hvis jeg har såret noen, vil jeg be om unnskyldning». «Hvis noen føler seg støtt ber jeg om unnskyldning.

«Hvis noe av det jeg sa kan tolkes dithen at, ber jeg om unnskyldning».

Sjelden er det en real bønn om tilgivelse fordi man har gjort noe galt eller sagt noe galt og er lei seg. Det er lenge mellom hver gang noen legger seg flate, innrømmer at de var dumme og tar et realt ansvar.

Ingen av oss er unntatt disse utfordringene. Å være menneske er å være skyldig. Det er gjerninger eller handlinger vi gjorde som vi angrer livet av oss på at vi sto bak, og det er forsømmelser vi slett ikke er stolte av. Dessuten er det disse ordene som vi slengte ut eller lakk ut og som vi gjerne ville trukket tilbake, hadde det bare vært mulig.

Derfor skjønner jeg godt en engasjert kar fra Ringerike som fortsatt er skuffet over at nr. 543 i Landstads salmebok ikke fikk være med videre i vår nye salmebok. Skuffet fordi salmen «Et ord er en pil» som han måtte lære utenat som konfirmant, på en tydelig og engasjert måte setter ord på akkurat dette:

«Et ord er en pil. Som farer av sted med ustanselig il. Du vet ei hvorfra, og du vet ei hvor hen, den såre kan fiende, den såre kan venn. Et ord er en gnist som titt tender en brann, der slukkes ei kan».

Et ord er en pil som kan ødelegge gode drømmer og håp om fellesskap. Sist uke kom ordene fra Frps Per Sandberg som anklaget KrF for å ha «et enormt ansvar» for at unge mennesker knytter seg til terrororganisasjoner som IS. Sandberg forsøkte å beklage, men budskapet hans ble borte i ordene. Spørsmålet som sitter igjen hos mange er derfor: Ønsket han selv oppriktig å beklage?

Nå er det fastetid, en alvorlig periode i kirkeåret der vi fokuserer på hva vi må si nei til for å kunne si et helhjertet ja til noe annet.

Hva som er rett og hva som er galt. Ja, vi følger etter Jesus på hans vei mot Jerusalem for å få læring av den eneste i verden som er full av nåde og full av sannhet.

Hva er fastetiden uttrykk for? En alvorlig tid som skulle hjelpe oss til en selvransakende livsholdning hvor vi tar ansvar for våre handlinger og nederlag og ikke ble sittende fast i det bedraget som får oss til å tro at noe kun er galt hvis vi blir avslørt og noe skal kun gjøres opp, hvis det har såret andre.

Hva med selve livet vårt? Det er ord som sier at du ikke skulle sagt meg. Det er gjerninger som sier at du ikke skulle gjort meg. Det er unnlatelser som roper at du ikke skulle glemt meg.

Som kirke har vi forsømt oss på å fornye fastetidens viktighet og aktualitet. Den er blitt preget av gammelmodige ord og melankolske undertoner som ikke har fanget opp ondskapens aktualitet og syndens kraft i våre liv.

Disse selvransakende ukene før påske har i altfor liten grad hjulpet oss ut av overfladisk egenbehandling og uverdig selvforsvar, mens det vi trenger er en rotbløyte i sannhet og nåde. Å be om unnskyldning hvis det har såret, krenket eller støtt noen er vel og bra så langt det rekker. Men det er jo ikke derfor vi utfordres til selvbesinnelse og oppgjør.

Fastetiden ber oss utdype perspektivet til noe som er langt viktigere og vanskeligere. Vi skal be om unnskyldning fordi noe skjedde som var feil, urettferdig, umusikalsk og upassende. Og hvis vi evner å se dette og erkjenne sannheten i det, blir det feil å la årsaken til unnskyldningen være knyttet til den andres sårbarhet.

For noen år siden hadde jeg en morgenandakt i NRK hvor jeg stilte spørsmålet:

«Er det nødvendig å gjøre opp med mennesker?»

Jeg snakket om gjengrodde stier og om energilekkasje forårsaket av uforsonlighet med utgangspunkt i Jesu ord i bergprekenen: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en eller annen har noe å anklage deg for, la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Skynd deg å komme overens med din motpart» (Matteus 5,23-25)

Jeg har sjelden fått så mange henvendelser etter en radioandakt. Fra kvinner og menn som fortalte hvordan livet deres var blitt hemmet og forringet av uforsonlighet og bitterhet.

Derfor skriver jeg om dette også i dag. Jeg er overbevist om at mange av oss har mye godt til gode om vi kunne rekke ut en hånd, erkjenne et nederlag, en feilvurdering eller hensynsløshet og be om unnskyldning.

Da kan vi gjøre en erfaring av ekte tilgivelse og at et nederlag som erkjennes dypest sett ikke lenger er et nederlag, men byggemateriale til et nytt hus med et nytt liv.

La oss derfor skynde oss å komme overens med vår motpart. Det avgjørende er ikke hvordan vi blir tatt imot, men at vi tar et faktisk ansvar for vårt liv og våre nederlag. Da kan fastetiden bli en frigjøringsfest!