Ulykkelig kjærlighet

SV tråkker på KrFs ømme tær.

Fra hvert sitt utgangspunkt ligner Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti mer på hverandre enn man først får inntrykk av. Begge partiene er drevet frem av dypt forankret idealisme, og av sterk tro på egne verdier i møte med et samfunn som på mange måter beveger seg i en annen retning enn man skulle ønske.

For en del i begge partier er historien om SV og KrF derfor en historie om en slags ulykkelig kjærlighet. De finner sammen på noen områder, som bistand og utvikling, men opplever en avgrunn av avstand når det gjelder verdispørsmål som familiepolitikk og kristendommens stilling i offentligheten.

Blant deler av kristenfolket vil nok mange håpe at SVs snart åtteårige regjeringsdeltakelse forblir en sammenhengende unntakstilstand. Og om man ser på meningsmålingene, kan man bli fristet til å tenke at dette ønsket blir oppfylt.

Når SV-leder Audun Lysbakken etter lunsj i dag skal tale til landsmøtet, gjør han det vel vitende om at partiet er inne i en sjeldent viktig fase.

Det er ikke noe ukjent fenomen at de minste partiene i en regjeringskoalisjon gjerne opplever slitasje over tid, blant annet fordi de må bære ansvaret også for det største partiets saker - selv om for eksempel SV er åpent uenig med deler av Arbeiderpartiets politikk.

Et parti med en såpass aktivistisk tradisjon som SV blør også under en koalisjonspartners manglende muligheter til å markere særstandpunkter med full tyngde. Denne situasjonen kjenner også KrF godt til, ikke minst fra Bondevik II-regjeringen.

Mens KrF og SV kan finne sammen blant annet i en del sosialpolitiske spørsmål, fremstår de som motpoler når det gjelder blant annet familiepolitikk. Og kanskje kan noe av SVs aggresjon her forklares med en forestilling om at de to partiene egentlig skulle stå side ved side i kampen mot fattigdom.

Dem man forventer noe av, kan man også bli mer skuffet over. I boken «Gud er tilbake» fra Skaperkraft, berømmer både Erik Solheim og Bård Vegar Solhjell kristensosialistene, og fremhever deres viktige plass i SVs historie. Det er imidlertid først og fremst kristendommens sosiale funksjon de fremhever, ingen av dem tar til orde for at religiøst funderte premisser har noen videre sentral plass i den moderne offentlighet.

Noen tilnærming mellom de to partiene fremstår derfor lite sannsynlig i overskuelig fremtid. SV kommer antakelig fortsatt til å være det konservative kristenfolkets yndlingsmotstander. Og selv om vi har sett en viss glidning i forhold til både friskoler og nå også i forhold til Israel, ligger KrFs ømme tær fortsatt for nær SV-ernes hjerter til at de vil unngå å tråkke til der det gjør mest vondt.