Ukrainas frihetskamp
Etter flere dager med gatekamper mellom politi og demonstranter kom meldingen torsdag om at Ukraina likevel vil undertegne den omstridte samarbeidsavtalen med EU.
Det er i så fall en seier ikke bare for de vestvennlige aksjonistene, men for alle som holder verdier som demokrati, frihet og uavhengighet høyt.
Da Sovjetunionen imploderte ved inngangen til 90-tallet, så mange av statene som sovjetkommunistene hadde undertrykt, sitt snitt til å smette ut av Moskvas jerngrep.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
DDR ble gjenforent med Vest-Tyskland. De sovjetokkuperte landene i Sentral-Europa fikk sin frihet. Det samme gjorde de tidligere baltiske sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen.
I disse landene var det nå ett prinsipp som stod høyest på den utenrikspolitiske agendaen: En formell binding til de vestlige demokratiene. For de fleste betydde det medlemskap i NATO og EU. Slik skaffet de seg sikkerhetspolitiske garantier og integrert plass i det vestlige, økonomiske fellesskapet.
De nye, frie nasjonene i Sentral- og Øst-Europa ønsket alle å komme seg ut av Moskvas påvirkningssfære. Og det gjaldt uavhengig av om det var kommunister eller selverklærte demokrater som satt med makten der borte.
I Warszawa, Praha, Tallin og andre hovedsteder trodde man ikke nødvendigvis at de nye makthaverne i Russland hadde langsiktige, demokratiske hensikter.
Dessverre fikk de rett. Da Vladimir Putin ble president i Russland i 2000 fikk landet en leder som i praksis satte demokratiets spilleregler til side for å sikre sin egen maktposisjon. Og kanskje farligst av alt: President Putin drømmer om å gjenopprette den geopolitiske innflytelsen som de sterke menn i Moskva hadde da både Sovjetunionen og Øst-Europa ble styrt fra kontorene i Kreml.
Tidligere sovjetrepublikker som ikke hadde kommet seg inn i NATO og EU, fikk merke de fornyede territorielle ambisjonene fra Putin på kroppen. Verst gikk det utover Georgia som ble angrepet av Russland i 2008. Fortsatt i dag har ikke landet kontroll over hele sitt territorium.
Midt oppe i denne endringsprosessen har Ukraina blitt liggende i en krevende mellomposisjon. Russland ser på nabolandet Ukraina nærmest som sin egen bakgård og ønsker for all del ikke å miste sin innflytelse der.
Det viktigste redskapet for å sikre fortsatt dominans har vært den økonomiske avhengighet som Ukraina har utviklet overfor Russland. Ikke minst på energiområdet. Russland har satt dette forholdet på spissen flere ganger ved ganske enkelt å skru av gassleveransene til Ukraina, når den ukrainske regjeringen ikke har fulgt påleggene fra Moskva.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Samtidig er ønsket om reell selvstendighet i forhold til storebroren i øst sterkt og økende i Ukraina. Demonstrasjonene i Kiev er et uttrykk for dyp frustrasjon over at den nåværende regjeringen tilsynelatende igjen hadde latt seg presse av Russland til å unnlate å innlede et nærmere samarbeid med EU.
Spesielt de unge ukrainerne ønsker at landet deres skal få utvikle seg videre til et demokrati av vestlig type, slik andre øst-europeiske nasjoner har oppnådd. De vil ikke lenger være en russisk satellittstat.
La oss håpe at deres kamp krones med seier.
