Ugandas heksejakt
Det er rystende å være vitne til den hatske stemningen mot homofile som har fått utvikle seg i Uganda, skriver Dagen på lederplass.
Når homofile lynsjes, slik vi nå ser det i Uganda, er det vår plikt som kristne å rope varsko.
Dagen står for et klassisk kristent syn på homofili. Vi tar på alvor at Bibelen sier at homofilt samliv er synd og mener ekteskapet er forbeholdt én mann og én kvinne.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Når dét er sagt, vil vi forsvare homofiles grunnleggende menneskerettigheter. Retten til liv og frihet fra å bli utsatt for vold gjelder for alle mennesker. Homofile er selvsagt ikke noe unntak.
Det er rystende å være vitne til den hatske stemningen mot homofile som har fått utvikle seg i Uganda. Det er med sorg vi ser at enkelte kristne grupperinger er sterkt delaktige i forfølgelsen av landets homofile.
Lenge så det ut som om Uganda skulle få en lov som gav dødsstraff for homofilt samliv. Dette lovforslaget ble heldigvis trukket tilbake. Men loven som mandag ble vedtatt, er fremdeles svært kontroversiell med livsvarig fengsel for homofil praksis.
Lovteksten oppfordrer til angiveri av homofile og går faktisk så langt som å kriminalisere de som kjenner til homofile uten å melde i fra.
President Museveni har også fått kritikk for måten loven ble signert på. Det skjedde under en seremoni på plenen utenfor presidentboligen med fullt presseoppbud.
Enkelte hevder at det ble skapt et inntrykk av at det var fritt frem for å gå løs på homofile. Slik gikk det dessverre også. Ikke bare har tabloidavisen Red Pepper trykket en oversikt over 200 homofile med navn og bilde, på en måte som fremstår som en lynsjeliste. Folk tok også loven i egne hender og banket opp homofile.
Et homofilt par ble banket opp i sin egen leilighet. Den ene skal være drept og den andre hardt skadd.
Utenriksminister Børge Brende er blant dem som har reagert sterkt på den nye, ugandiske loven. Foreløpig er 50 millioner av Norges bistand trukket tilbake.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Brende har dessuten varslet at Norge i fremtiden kan komme til å bruke mer av bistanden til sivilsamfunnet og mindre gjennom den ugandiske staten.
Dette kan absolutt være en vei å gå, selv om man må lytte nøye til dem som advarer mot at bistandskutt rammer de mest sårbare og ikke dem man skulle ønske å markere seg overfor.
Det er ingen motsetning mellom å stå for et klassisk kristent syn på homofilt samliv og å argumentere for homofiles grunnleggende menneskerettigheter.
På et visst punkt vil vi likevel oppleve at ulike rettigheter står mot hverandre. Da må det være mulig fortsatt å møte hverandre med respekt, samtidig som man kjemper for det man mener er riktig samlivsetikk.
For det kan ikke stikkes under stol at homosaken er svært krevende. Den har en dynamikk som ofte har rammet andres mulighet til å leve i tråd med sin overbevisning. Ikke minst ser vi at i de landene der homorettighetene står sterkt, er kristne blitt marginalisert.
Uganda velger virkemidler som ikke hører noe steds hjemme i en rettsstat. Dét må påpekes. Vi bør imidlertid få med oss at et stort antall ugandere tolker den utenlandske kritikken som et forsøk på å presse vestlig dekadens på landet. Denne reaksjonen bør møtes med en viss ydmykhet.
