Tusen flyktninger - og seks millioner
«I møte med disse menneskenes lidelser er det minste vi kan gjøre å ta i mot tusen flyktninger», skriver Kari Fure.
Det nærmer seg vinter i den store flyktningleiren Domiz i Dohuk i Nord-Irak. Fremdeles kan solen være stekende varm, men nettene begynner snart å bli kaldere i de kurdiske fjellene. 50.000 mennesker har søkt ly i den tettpakkede leiren, som opprinnelig var bygget for 20.000. De sover under tynn teltduk om natten og vasser i gjørme og søppel om dagen.
Jeg var der selv i mars. Allerede da var forholdene ille. Jeg grøsser når jeg tenker på hvordan det blir når vinteren setter inn.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er ikke lenge siden irakerne flyktet tilSyria. Nå har strømmen snudd. 170.000 syrere har så langt flyktet til etIrak som fremdeles herjes av vold og på ingen måte har kommet på fote etter sin egen borgerkrig.
Andre flykter til Libanon. Nøyaktig hvor mange de er, vet ingen. 700.000 er registrert, men trolig er der like mange som ikke har registrert seg. De har flyttet rett inn i slektningers overfylte leiligheter, uten å ha gått veien om FN.
At det er vanskelig for flyktningene å komme videre fra Libanon, gjør ikke situasjonen bedre. Det er bare å ta en kikk på kartet, så skjønner vi hvorfor. Libanon grenser bare til Syria ogIsrael.
Å dra tilbake til krigen i Syria er uaktuelt. Den israelske grensen er stengt. Noen er heldige og får utreisehjelp av FN. De som har penger og greier å skaffe visum, kan kjøpe flybillett eller plass hos menneskesmuglere. Resten, og det gjelder de fleste, sitter fast i Libanon.
Flyktningstrømmen presser det libanesiske samfunnet til bristepunktet. Syrerne preger gatebildet, driver husleieprisene i været og sender lønningene motsatt vei, fordi de er billig arbeidskraft. Kapasiteten på skoler og sykehus er sprengt. Likevel stenger ikke Libanon grensen. Dét gjør heller ikke Jordan eller Tyrkia, som har tatt imot rundt en halv million flyktninger hver.
Under toppmøtet til FNs høykommissær for flyktninger i slutten av september bad Syrias naboland om hjelp til å håndtere krisen. Det advares mot at flyktningstrømmen truer samholdet i hele regionen. Dette er en bønn om hjelp vi i anstendighetens navn må reagere på.
Over fire millioner syrere er flyktninger i eget land. Ytterligere to millioner har forlatt landet, melder FN, som regner med at tallet vil fortsette å øke. Syrerne flykter fra et mareritt. Fra ekstrem vold, kritisk matmangel, et kollapset helsevesen og et økende antall radikale, muslimske grupper som gjør at drømmen om demokrati er fjernere enn noen gang.
Men syrerne er ikke de eneste som legger på flukt. En jevn strøm av flyktninger og immigranter forsøker å komme seg i land på strendene til de europeiske middelhavslandene. De siste ukene har vi fått et glimt inn i dette flyktningdramaet da minst359 mennesker mistet livet i et forlis utenfor øya Lampedusa 3. oktober. En drøy uke senere omkom mer enn 50 mennesker utenfor Malta. I etterkant av katastrofene bølger debatten om Europas manglende evne til å håndtere en økende flyktningstrøm.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Middelhavet er blitt en gravlund, sa Maltas statsminister Joseph Muscat. Han følte seg sviktet av Europa. Også Italia krever at de andre europeiske landene tar større ansvar. Det er forståelig.
Det som ikke er forståelig, er atFrp hisser seg opp over at Stoltenberg-regjeringen foreslo å ta imot tusen syriske flyktninger. Frps innvandringspolitiske talsmann Morten Ørsal Johansen presterer å kalle det «en klar snubletråd fra den avtroppende regjeringen.»
Dette blir for smått. Frps irritasjon fremstår som perspektivløs. Ikke bare målt mot den humanitære katastrofen som utspiller seg i og rundt Syria, men også når vi sammenligner oss med Sverige, som har tatt i mot og gitt permanent oppholdstillatelse til 15.000 syriske flyktninger bare i år.
Frps og Morten Ørsal Johansens løsning er å hjelpe flyktningene der de er. Det kan mange ganger være et godt prinsipp. I møte med flyktningstrømmen fra Syria holder det ikke. Vi snakker om den største flyktningkatastrofen siden 2. verdenskrig.
Presset på nabolandene blir for stort. Redd Barna har ropt varsko om at forholdene i enkelte av flyktningleirene i nabolandene er så ille at folk tvinges tilbake til Syria. En av leirene de mener er ille, er Domiz-leiren i Nord-Irak. I møte med disse menneskenes lidelser er det minste vi kan gjøre å ta i mot tusen flyktninger.
