Trosfrihet for alle

Ikke så sjeldent får vi i Stefanusalliansen spørsmål om hvorfor vi arbeider for trosfrihet for alle. Samtidig er et av våre hovedmål å arbeide for at Kirken skal kunne vokse og bli værende i områder der kristne blir utsatt for press, diskriminering eller forfølgelse. Hvordan henger dette sammen?

Når mennesker lider for sin tro, skjer det alltid i en sammenheng der både politiske, juridiske og religiøse maktforhold spiller inn. Å hjelpe inn i situasjonen krever derfor at en jobber på mange ulike felt samtidig.

Offeret trenger hjelp til å komme gjennom den akutte krisen, og kirker trenger støtte til opplæring og beredskap. Men skal vi kunne arbeide for at nye overgrep ikke skjer, må vi også jobbe på flere plan. Kirker må støttes i det diakonale arbeidet de gjør, for å kunne tjene sine medmennesker og skape lokale allianser med andre i samfunnet.

Å støtte kirkers egen opplæring i sunn teologi og evangelisering, som ikke skaper unødvendige kulturelle eller religiøse hindringer, er også viktig.

Samtidig må vi se på det store bildet: hadde stater selv respektert retten til trosfrihet og i tillegg straffeforfulgt grupper som krenker denne menneskerettigheten, kunne ufattelig mye lidelse og forfølgelse vært unngått. Hele 83 prosent av verdens befolkning lever i land der de risikerer store begrensninger på muligheten til fritt å utøve sin tro.

For å kunne påvirke land til å anerkjenne sine borgeres rett til tros- og livssynsfrihet, må derfor andre stater og internasjonale organisasjoner på banen. Men kampen for trosfrihet må ikke kunne avledes med motargumenter om at vi som kristne kun er ute etter særrettigheter for de som deler vår tro, eller at retten til trosfrihet skal fremmes på bekostning av andre menneskerettigheter.

For 11 år siden slo den evangelikale Lausannebevegelsen fast: «Vi må skjelne mellom det å kjempe for rettighetene til mennesker med en annen tro, og det å godta sannheten i det de tror på. Vi kan forsvare andres frihet til å tro og praktisere sin religion uten å akseptere deres religion som sann.»

Vi ønsker å ta oppdraget om å kjempe for de svake og ta de undertryktes rett på alvor, også når vi ikke deler deres tro. Det betyr ikke at vi nedprioriterer oppfordringen fra kristne i land der trosfriheten trues: om å be for dem og protestere mot uretten som begås. Men det er vårt ansvar å strekke oss etter å arbeide så målbevisst som mulig – det skylder vi dem som forfølges for sin tro.