Trenger vi en ny etikk?

I vår tid står vi foran etiske utfordringer som skiller seg ut fra fortidens på minst to forskjellige måter.

For det første er konsekvensene av handlingene våre løsrevet fra tid og sted i større grad enn tidligere. Dette ser vi for eksempel i spørsmål knyttet til miljø og forbruk. Det er ikke nødvendigvis noen direkte sammenheng mellom de valgene jeg gjør, og de konsekvensene summen av våre kollektive handlinger skaper.

Min flytur til Spania gjør ikke store forskjellen fra eller til for miljøet, men økende utslipp av klimagasser fører til en stadig varmere atmosfære – noe som igjen får store konsekvenser for mennesker som er mer sensitive for klimaendringer enn oss selv.

På samme måte kan et uskyldig kjøp av elektronikk opprettholde barnearbeid et sted langt borte.

For det andre er konsekvensene av våre handlinger ikke overskuelige. De handlingene vi gjør i dag, kan få konsekvenser for mennesker som lever i Asia om tre hundre år. Forskerne kan i stor grad sannsynliggjøre at genteknologiske endringer i planter, dyr og mennesker ikke har negative virkninger på sikt, men vi vil aldri få en fullstendig oversikt over potensielle konsekvenser av de valgene vi tar.

Slike konsekvenser var også potensielt til stede også for mennesker i tidligere tider, men de hadde ikke på langt nær den samme kunnskapen om effektene. Det gir nåtidsmennesket en helt annen grad av ansvar.

Disse tankene har jeg lånt fra en av det forrige århundres store moralfilosofiske tenkere, Hans Jonas. Jonas var jøde, oppvokst i Tyskland, men flyttet til Israel før krigen. Han studerte blant annet under Martin Heidegger – den monumentale filosofen som støttet Hitlers maktovertakelse i 1933, noe Hans Jonas tok som et personlig svik.

Det samme året forlot han Tyskland og lovte sin mor aldri å komme tilbake med mindre det var som del av en seirende hær. Det løftet holdt han. Etter krigen reiste han tilbake til sitt hjemsted for å lete etter sin mor, men han fikk vite at hun var blant de drepte i Auschwitz.

Det gir nåtidsmennesket en helt annen grad av ansvar.

Jonas hevder altså at vi trenger en ny etikk. Alle de gamle systemene (han kaller dem blant annet for naboetikk) mener han primært forholder seg til våre nære relasjoner. Disse etiske filosofiene (dydsetikk, pliktetikk etc.) kjennetegnes av at det er en umiddelbar sammenheng mellom de handlingene jeg gjør, og den etiske konsekvensen av dem.

Hvis jeg stjeler min nabos korn, så får han mindre å spise selv eller mindre å selge på torget. De jeg handler mot, er derfor de samme som jeg omgås til daglig. Min familie, mine naboer, mine sambygdinger og mine venner.

Årsaken til filosofens behov for en ny etikk oppsummerer Jonas-biograf Alfred Fidjestøl slik: «All tradisjonell etikk er utdatert og ute av stand til å møte dei historisk heilt nye etiske utfordringane som menneska i dag står overfor.»

Nå vil nok både politikere, etikere, religiøse ledere og andre som er interessert i moralfilosofi mene at deres respektive verdisystemer tar opp i seg deler av denne kritikken allerede. Men før vi iler til og forsvarer den tradisjonelle etikken, skulle vi kanskje ta oss tid til å lytte til Jonas.

Hva er det konkret han etterlyser? Jo, fire nye plikter for mennesket:

Plikten til kunnskap, plikten til å håndtere det usikre som om det var sikkert, plikten til å ta makt over avmakten og plikten til å se for oss konsekvensene av handlingene våre. Alle disse er ledetråder som er relevante for dype moralske spørsmål i forholdet vårt til naturen, våre medmennesker og oss selv.

Jonas var ikke minst svært opptatt av hvordan moderne bioteknologi og medisinsk teknologi gir oss nye moralske dilemmaer å ta stilling til. Han mente aldri at de gamle systemene var avleggs i situasjoner der de fortsatt er relevante:

I alle nære relasjoner og i vårt dagligliv er de fremdeles viktige, men de kommer til kort når vi som fellesskap står overfor muligheten til å varig endre naturen, menneskers livsvilkår og oss selv.

Derfor er han fremdeles mange år etter sin død like relevant som samtalepartner og utfordrer.