To ulike syn på bosetningene

Hva kommer til å skje med de israelske bosetningene på Vestbredden?

Einat Wilf (tidligere Knesset-representant fordet israelske Arbeiderpartiet og Ha’atmaut) tror det vil ta «lang tid» inntil palestinerne aksepterer å dele landet med det jødiske folk.

Men likevel bør ikke regjeringen iJerusalem la dagens situasjon fortsette på ubestemt tid, argumenterer hun. Wilf menerIsraels regjering bør tegne et kart som viser Israels østlige grense og hvor langt landets territorielle krav strekker seg.

Hun vil trekke grensen slik at flest mulig bosetningsblokker blir med i Israel, men hun vil oppgi Ariel og la de palestinske bydelene i Øst-Jerusalem bli på østsiden av linjen. Hun ser for seg å beholde to til fire prosent avVestbredden.

Øst for grensen vil hun si «ja til okkupasjonen, nei til bosetningene». Så lenge palestinerne ikke har akseptert at Israel skal bestå som en jødisk stat, må israelske soldater ha sikkerhetskontroll i de områdene som palestinerne har sivil myndighet.

Hun understreker at det jødiske folket har en historisk, juridisk og emosjonell rett til hele landet mellom Middelhavet og Jordan-elven, men innrømmer også palestinerne rettigheter. Wilf mener statlig støtte til alle bosetninger øst for grenselinjen som Israel trekker opp bør stanse.

Hun ser ikke behov for å evakuere dem eller gi kompensasjon. Bosettere som insisterer på å bo omgitt av millioner av palestinere dypt inne på Vestbredden må gjøre det uten støtte eller beskyttelse fra Israel.

Vest for grenselinjen blir alle israelere, øst for grenselinjen blir alle – palestinere og jødiske bosettere – borgere under militær okkupasjon.

Wilfs forslag blir avvist av den fremstående israelske akademikeren Martin Sherman.

For hva om en palestinsk partner for fred aldri framstår, selv om Israel har trukket bosettere bak en grense som inkluderer noen få prosent av Vestbredden på israelsk side?

Da vil den videre militære okkupasjonen øst for grensen kunne bekjempes med palestinske geriljaangrep. Et økende antall drepte israelske soldater vil resultere i internt israelsk press til å «hente våre gutter hjem» fra «fremmed land».

Når israelske styrker er presset til tilbaketrekning, vil Vestbredden bli et opptrappingsområde til krig mot Israel slik som Sør-Libanon har blitt (til tross forFN-styrker i området som skulle forhindre det).

Men bombekastere og rakettramper er en mye større trussel på Vestbredden enn i Sør-Libanon, siden det er så kort avstand til Israels viktigste transportårer, vital infrastruktur og de mest folketette boligområdene på kystsletten.

Men hva om Israel mot formodning kan inngå fredsavtale med en kompromissvillig palestinsk ledelse? Hvilke garantier har Israel for at avtalen skal opprettholdes?

Ledelsen kan skifte mening eller bli utsatt for press. Den kan bli styrtet fra makten både med væpnet kupp eller i valg. Den kan bli manipulert og støttet av fremmede makter som ønsker å opprettholde væpnet press mot Israel.

I begge scenarioer sitter Israel igjen uten sikkerhetskontroll iJudea ogSamaria, med et fiendtlig regime som ser ned på storbyområdet Tel Aviv fra åsryggene i Samaria.

Sherman er særlig opprørt over Wilfs vilje til å oppgi bosetningsblokken Ariel og stanse all støtte til bosetninger øst for en oppdraget grenselinje. Hvem tror palestinerne vil gjøre kompromiss dersom Israel allerede har stanset bygging i bosetninger og oppgitt kravet på det aller meste av Vestbredden? undrer han.

– Kjernen i zionismen har alltid vært å få jøder som lever under fremmed styre til å leve under jødisk suverenitet, ikke å forlate jøder som lever under jødisk styre til å leve under fremmed, og langt mindre fiendtlig, styre. Men det er akkurat det Wilf støtter, hevder Sherman.

– Hevder Wilf virkelig at zionistiske prinsipper bare kan bli sikret med å opprettholde alternativet å etablere (nok en) homofobisk, kvinnefiendtlig tyranni med muslimsk flertall, som vil få som kjennetegn kjønnsdiskriminering, forfølgelse av homofile, religiøs intoleranse og undertrykking av politisk opposisjonelle? spør Sherman.