Tillater singelfødsler, men hva med barnet?
At alle barn har en mor og en far, er ikke bare en menneskelig oppfinnelse som man kan velge å forkaste, men en av naturens realiteter, enten barnet kjenner sitt biologiske opphav eller ikke.
Å kunstig befrukte enslige kvinner, vil unnfange barn som er sterkt etterlengtet, men helt uten rettigheter til noen far.
Stortinget skal behandle en rekke endringer i bioteknologiloven, som Frp har sagt at de vil sikre flertall for sammen med Arbeiderpartiet og SV.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Blant annet vil de tillate assistert befruktning av enslige kvinner. Stortingsbehandlingen er utsatt på grunn av virusutbruddet. Det er lov å håpe at stortingsflertallet bruker den lengre betenkningstiden godt i denne saken.
Jeg har sympati for kvinner som ønsker seg barn, men som av ulike grunner ikke finner en partner. En enslig kvinne som går så langt å la seg kunstig befrukte, vil helt sikkert bli en god mor. Barnet vil være sterkt ønsket og elsket. Men barnet er sårbart stillet for tilfeldighetene.
For det første har det en praktisk side. Dette barnet vil ikke ha rett til noen farsarv, økonomisk hjelp eller omsorg av far i oppveksten, men viktigst av alt; barnet vil ikke ha rett til en far som tar vare på det, om det verste skulle skje, at moren blir hjelpetrengende eller faller fra. Hvis slekten er en trygghet, så er dette barnet fratatt retten og kjennskapen til halvparten av sin slekt.
På samme måte vil barn av enker, enkemenn eller aleneforeldre, i de tilfellene der foreldrene har gått fra hverandre, eller aldri dannet noe par; være sårbare for foreldrenes velbefinnende, men de vil aldri være rettighetsløse.
For det andre er det en innlysende, etisk forskjell på at samfunnet lar en enslig mor sette et barn til verden ved assistert befruktning, og det at noen barn opplever å miste en forelder. Det ene er villet, det andre skjer vilkårlig.
Å bli foreldre er noe mer vidtgående enn å treffe beslutninger på egne vegne, og det er et ansvar som ikke kan tilbakekalles. Det er sunt for oss mennesker å gå på kompromiss med hverandre, å kunne være noe for hverandre, å kunne vokse i fellesskap med hverandre.
Hva gjør det egentlig med oss, hvis den andre bare blir en begrensning for vår egen utfoldelse? Det er spørsmål uten opplagte svar, men som burde ha vært stilt.
Hjemmet og familien er det mest dannende fellesskapet i et menneskes liv. Familier er forskjellige, og det har de alltid vært. Det er derimot nytt å skulle frigjøre oss fra naturens betingelser for graviditet og fødsel.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
At alle barn har en mor og en far, er ikke bare en menneskelig oppfinnelse som man kan velge å forkaste, men en av naturens realiteter, enten barnet kjenner sitt biologiske opphav eller ikke. En dag er også barnet voksent, og vil selv reflektere over disse spørsmålene. De vil nok ha sine helt egne svar.
Da Regionsykehuset i Trondheim begynte med prøverørsbehandling for gifte, barnløse par i 1980-årene, var det utenkelig å skulle bistå friske, fertile kvinner med å få barn alene. Nå blir samfunnet likevel bedt om å ta stilling til det.
Vi trenger altså holdepunkter utover hensynet til individets selvrealisering for å gjøre etiske vurderinger som står seg over tid.
