Til høyre for Arbeiderpartiet
Erna Solbergs viktigste mål er ikke bare å etablere en ny regjering etter 9. september, men å flytte det politiske tyngdepunktet noen hakk til høyre.
HvisErna Solberg lykkes, vil hun kunne stå som arkitekten bak en vesentlig endring av det norske samfunnet.
NårHøyre-leder Solberg stadig ønsker å ha med seg bådeFrp,KrF ogVenstre i samarbeidet, handler ikke dette bare om at hun antakelig trenger dem for å sikre flertall nå. Det handler også om de neste valgene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Enkelte kommentatorer har alt snakket om atArbeiderpartiet kan komme til få betydelig større oppslutning alt utpå våren neste år.
Knapt noen tror det blir en tredje periode med rødgrønt flertall etter det kommende valget, men regjeringstrettheten kan fort endre karakter hvis det viser seg at den nye regjeringen fører enpolitikk som velgerne ikke vil ha.
Derfor er det avgjørende for de ikke-sosialistiske partiene at de etablerer et nytt politisk tyngdepunkt som kan føre til et varig skifte i det norske samfunnet. DetHøyre vi har kjent på 1990- og 2000-tallet, har neppe potensial til et slikt skifte.
Dagens Høyre, med en mykere og mer allmennmenneskelig profil, kan derimot ha et slikt potensial.
Et av de viktige spørsmålene blir derfor hvor sterk misnøyen for eksempel i Oslo Høyre vil være med at flere av partiets tradisjonelle kampsaker vil måtte komme noe i bakgrunnen.
Hvis Høyre igjen får et preg av å være finanselitens parti, vil oppslutningen antakelig raskt ligge nærmere 15-20 enn 30 prosent.
Sosialdemokratiet har et ganske solid fotfeste i den norske velgermassen.
Høyre vet at dersom de for eksempel begynner å utfordre sykelønnsordningen, får den mektige fagbevegelsen et sterkt kort på hånden.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og motsatt: så lenge Høyre ikke utfordrer etablerte velferdsordninger for mye, blir det vanskeligere for venstresiden å nå frem med skremmebilder av det scenariet en overgang til borgerlig styre kan innebære.
Internt i Høyre er det omtrent bare Michael Tetzschner som i det siste har våget å ta til orde for justeringer i sykelønnsordningen. Det er i og for seg uheldig, for innstramminger vil antakelig tvinge seg frem i løpet av de kommende årene. Men politisk er det betydelig risiko forbundet med å ville frata velgerne goder de allerede har.
En naturlig strategi for Høyre kan være å etablere en gradvis forståelse for at det vil være umulig å opprettholde den moderne velferdsstaten uten kutt, men å gjøre dette såpass trinnvis at politikerne ikke går fortere frem enn velgerne vil leve med.
På venstresiden er et avSVs grunnleggende problemer at det ikke finnes veldig mange ideologiske sosialister i landet.
Tilsvarende vil radikal høyrepolitikk også kunne virke fremmedgjørende overfor store velgergrupper. Her ligger sentrumspartienes kanskje viktigste potensial, menSenterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har ikke monopol på disse velgerne. Tvert imot ser vi at både Arbeiderpartiet og Høyre også vil orientere seg mot sentrumsvelgerne.
Fagbevegelsen fremstår så langt nokså uvillig til å ta konsekvensene av de endringene som tvinger seg frem med flere eldre og fallende oljeinntekter.
Det kan vise seg å være en risikabel strategi. Og så lenge fagbevegelsens innflytelse på Arbeiderpartiet er så sterk som den er, ligger det også her et betydelig potensial for Erna Solbergs mannskap: etableringen av et politisk tyngdepunkt til høyre for Arbeiderpartiet.
