Tidsvitnenes tid går mot sin slutt
Denne helgen markeres Holocaust-dagen igjen både her i Norge og mange andre steder rundt om i verden.
Grunnen til at datoen 27. januar er valgt, er at det var på denne dagen i 1945 at sovjetiske tropper tok seg inn i konsentrasjonsleiren Auschwitz i det østlige Polen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Der ble de møtt av vandrende beinrangler i fillete fangedrakter. Nesten mer død enn levende fortalte de om noen de verste grusomhetene som er begått så lenge det har vært mennesker på jorden.
Like før de flyktet hadde tyskerne sprengt gasskamrene i Auschwitz i luften. Men tegnene på at de befant seg midt inne nazistenes største utryddelsesfabrikk var likevel helt tydelige for de russiske soldatene. Halvannen million mennesker endte sine liv i det som var den mest effektive enkeltleverandøren av drapsoffer i Hitlers dødsindustri.
Siden har Auschwitz blitt stående som selve lavvannsmerket i historien om hvilke grusomheter medlemmer av menneskerasen kan begå mot hverandre. Den forbrytelsen mot det jødiske folk og mot menneskeheten som ble begått under Holocaust er så stort at vi alle har et kollektivt ansvar for ikke å glemme.
LES OGSÅ: Jødemakt i norske medier
Derfor er det gledelig at markeringen av Holocaust-dagen synes å få en økende oppslutning, ikke minst i det offisielle Norge. Statsminister Jens Stoltenberg brukte fjorårets markering til å be det norske, jødiske miljøet om unnskyldning for arrestasjonene og deportasjonen av jøder som fant sted på norsk jord under krigen.
Men vi merker oss også med tilfredshet at stadig flere menigheter har begynt å markere denne viktige dagen. Den kristne kirke har - ikke minst på grunn av den historiske, antisemittiske arv vi bærer på - et særlig ansvar for å bekjempe alle former for jødehat.
Det var tross alt midt i det kristne Europa at seks millioner jøder kunne bli tatt av dage i løpet av noen få krigsår.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Holocaust-dagens viktighet som en samfunnsmessig minnemarkør for forbrytelsene mot jødene, blir ikke akkurat mindre av at tidsvitnenes tid ubønnhørlig går mot sin slutt. I Norge er det bare en eneste person igjen i live som opplevde deportasjonen og tilværelsen i Auschwitz. På selve Holocuast-dagen har en ny dokumentarfilm om denne mannen, Samuel Steinmann, premiere på kinoer i Norge.
Alt slikt informasjons- og dokumentasjonsarbeid fortjener vår helhjertede støtte. Ikke minst fordi det rasehatet og den konspirasjonstenkningen som muliggjorde Holocaust igjen er i vekst her i Norge.
Både Utdanningsetaten i Oslos kartlegging av holdninger blant skoleelever (april 2011), rapporten fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (mai 2012) og Det Mosaiske Trossamfunds undersøkelse (juni 2012) har dokumentert utstrakte antisemittiske holdninger i Norge.
Særlig bekymringsfull er det bastante jødehatet som ofte finnes blant våre nye landsmenn av muslimsk opprinnelse. Ifølge en såpass velinformert kilde som det vi måp anta norsk-pakistanske Abid Raja er, får norsk-pakistanere inn hatefulle holdninger mot jøder nærmest med morsmelka.
Og Holocaust-fornektelse er dessverre ofte en av hovedbestanddelene i denne typen moderne antisemittisme.
Holocaust-dagen er derfor mer nødvendig enn noen gang.
(Dagen)
