Tenke, fort og langsomt
Hvis homofile samliv har vært en «elefant i rommet» i kristne kretser til nå, så er det ikke vanskelig å se at den neste elefanten vil utgjøres av barnespørsmålet i slike alternative forhold.
Nobelprisvinneren Daniel Kahneman utga i 2011 boken Thinking, Fast and Slow. Her beskrives overbevisende og med god dokumentasjon menneskets to tankesystemer; det raske og intuitive (system 1) – og ettertankens sensurerende og grundige bearbeidelse (system 2).
Det er lett å få assosiasjoner til Kahneman ved lesing av dagens aktuelle samlivsdiskurs. Det mest aktuelle er boken «Det trofaste samlivet» (Terje Hegertun).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Her fremmes gode begrunnelser for at det trofaste samlivet er å foretrekke både for enkeltmennesker og for samfunnet.
Den gode intensjonen er å «bygge en bro», en mellomposisjon, mellom tradisjonelle kristne som fortsatt har en klassisk forståelse av ekteskapet (kvinne/mann/barn) og de såkalt progressive som har akseptert homofile ekteskap (blant andre Den norske kirke).
Kjernebegrep
WYSIATI (What you see is all there is) er et kjernebegrep hos Kahneman. Et fenomen er tilsynelatende enkelt fordi vi ser bruddstykker, eller velger nettopp det.
Det neste Kahneman poengterer er at innrammingen (framing) av et problem i stor grad påvirker våre konklusjoner.
Hvilke spørsmål vi stiller hverandre, og i hvilken rekkefølge disse presenteres, er helt avgjørende for hva vi mener om en sak.
Årsaken er at vi da intuitivt benytter oss av tankesystem 1 og slipper ettertankens energikrevende system 2.
Trofast samliv
Et slående eksempel på dette presenteres i boken til Hegertun. Kjernespørsmålet leserne presenteres for et tilsynelatende enkelt: Er du for eller imot det trofaste samlivet?
Et oppfølgende spørsmål vaker i bakgrunnen: Er du for – eller imot - åpenhet/gjestfrihet/raushet («Rom for alle»)?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De fleste i den kristne kohorten vil ikke ha vanskelig for å besvare disse spørsmålene med et rungende ja. Den intuitive konklusjonen for et anstendig menneske vil da lett bli en aksept av homofile ekteskap.
De «gammeldagse» kristne som fortsatt står for det klassiske/tradisjonelle ekteskaps synet og ikke deler denne nye innsikt vil da lett få merkelappen kjærlighetsløs, lite raus/gjestfri/åpen.
Personlig tror jeg ikke denne relativt overflatiske tilnærmingen til et omfattende problem er særlig hensiktsmessig. I hvert fall ikke om intensjonen er å «bygge broer» mellom kristne.
Kirkemøtet i 2006
Er ikke dette, slik Kahneman advarer oss mot, å ha for mye tillit til system 1? Hegertuns bok har en rekke gode argumenter for det stabile og trofaste samlivet, også for homofile.
Alle disse argumentene var relativt grundig benyttet foran Kirkemøtet i 2006, da Den norske kirke første gang åpnet for homofile partnerskap i vigslede stillinger, dog uten å legitimere homofile ekteskap den gangen.
I så måte er det ingen nye argumenter i Hegertuns bok som ikke var oppe i diskusjonen for 15 år tilbake, det meste er resiskulering.
Det fremste argumentet for å liberalisere ekteskapsloven var i 2006 at dette ville styrke – ikke svekke – ekteskapets relevans. Og nå står lav- og frikirkeligheten for tur, slik mange forutså for 15 år siden.
Glideskalaen er et faktum. Hva har skjedd på disse årene siden 2008, da den nye loven ble vedtatt?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I den beste hensikt
Forslaget om aksept av trofaste homofile ekteskap (uten barn?) er gjort i den beste hensikt. Ingen tviler på det.
Men det må være lov å stille spørsmål om hele resonnementet er uttrykk for ønsketenkning (system 1).
Jeg, og mange med meg, tror at homofile ekteskap er en temporær interimsløsning som på sikt vil gjøre ekteskapet til et irrelevant selvvalgsprosjekt. Og jeg tror ikke dette vil styrke kristen samlivsetikk i sin alminnelighet, men tvert imot bidra til en demontering av denne.
Etter mitt skjønn er det mest sannferdige og logiske å vurdere relevansen av kristen samlivsetikk.
Hele regnbuen
I kontrast til hele feltet som omfatter alle nyansene av seksuelle preferanser (hele «regnbuen»), barneperspektivet, moderne bioteknologi og gjerne den økende «kjønnsinkongruens».
Å adressere et marginalt og skrumpende delproblem (monogame homofile ekteskap uten barn) tror jeg blir for enkelt og smalt (system 1) og dermed tilslørende for sunn kritisk tenkning rundt sekulær/liberal samlivsetikk.
Å plukke ut en farge i for deretter å overse de andre blir en enkel innramming av et stort kompleks.
Moderne samlivsetikk er et omfattende og komplisert fenomen. Det begynte for mange år tilbake med det enkle H (homofilt samliv). Så fulgte L, deretter B, T, I, Q, P +++.
Spørsmålet om barn i slike alternative samlivsformer er helt sentralt og moderne bioteknologiske krumspring har åpnet muligheter ingen drømte om bare få år tilbake.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Frihet, rettigheter og ikke-diskriminering (Fri) er kjerneverdiene som denne sekulær/liberale ideologien forankres i. Skal man ta denne mangfoldige gruppen seriøst så kan det oppfattes som lite relevant å adressere kun en liten (og krympende?) kohort (monogame homofile ektepar, uten barn?).
Plukke ut en farge
Å plukke ut en farge i regnbuen for deretter å overse de andre blir en enkel innramming (framing) av et stort kompleks. Skal man tenke konsekvent og koherent, både logisk og teologisk, så bør man tenke tanken helt ut (system 2).
Retten til ekteskap (trofaste samliv, også med barn) kan da mest sannsynlig ikke forsvares bare for en liten gruppe alternative ekteskapsformer (homofile) uten å omfatte alle.
Hvis homofile samliv har vært en «elefant i rommet» i kristne kretser til nå, så er det ikke vanskelig å se at den neste elefanten vil utgjøres av barnespørsmålet i slike alternative forhold. Og dette fenomenet er allerede til stede i våre kirker.
Problemene rundt kristen samlivsetikk er mest sannsynlig ikke løst ved en kristelig aksept av monogame homofile ekteskap – uten barn. Det er bare en ny omdreining på glideskalaen.
