Tausheten i biskopenes beklagelse

Det mest utfordrende med Bispemøtets beklagelse over holdninger til homofili, er det som står mellom linjene.

«Kirken har påført homofile og lesbiske stor skade og smerte». Det er overskriften over uttalelsen som de tolv biskopene i Den norske kirke har signert. Den ble først publisert i Aftenposten og er også publisert i Dagen.

– Det er viktig for meg og for biskopene å understreke alles menneskeverd uavhengig av seksuell identitet, sier preses Olav Fykse Tveit til kirken.no.

Anledningen for uttalelsen er at det er 50 år siden opphevelsen av paragrafen som forbød seksuelle handlinger mellom menn. I mellomtiden er det skjedd en dyptgripende endring i Norge, og for så vidt også i mange andre land.

I ettertid kan det se ut til at innføringen av partnerskapsloven i 1993 var det viktigste vendepunktet. Etter dette er holdningene i befolkningen svært raskt blitt liberalisert i synet på likekjønnet seksualitet og alternative kjønnsidentiteter. Denne lovendringen utløste også for alvor den langvarige og på mange måter utmattende offentlige kirkelige debatten om homofilt samliv.

I 2016 vedtok Kirkemøtet å innføre to syn på ekteskapet. Bare 19 år tidligere hadde et utvalg med tre biskoper karakterisert en slik sidestilling som «kirkesplittende vranglære». Det er også verdt å minne om at 82 prosent av Kirkemøtet gikk imot den rødgrønne regjeringens forslag til ny ekteskapslov i 2008. Det er med andre ord en teologisk snuoperasjon av de sjeldne som har foregått i Den norske kirke.

På et menneskelig plan skjer det noe med de fleste som får livssituasjoner og -erfaringer tettere på livet. Når noe gjelder et menneske vi blir kjent med, og som kan være både en god venn og et nært familiemedlem, gjør det noe med hvordan vi snakker og opptrer.

Bispemøtets uttalelse setter slik sett ord på en utvikling i språkbruk og tilnærming som ikke er forbeholdt dem som har hatt eller fått et liberalt syn på disse spørsmålene. Gjeninnføring av kriminalisering av seksuelle handlinger mellom menn er ikke en kampsak med nevneverdig oppslutning, for å si det forsiktig. Og godt er det.

Samtidig er det vanskelig å komme fra at Bispemøtets oppgjør i praksis blir et oppgjør med dem som tror og lærer det som har vært felles kristne prinsipper gjennom 2.000 år. Ekteskapet mellom én mann og én kvinne er den gudvillede ordningen for seksuelt samliv. Og det er den beste rammen for barns oppvekst.

Når biskopene så sterkt knytter menneskeverdet til bekreftelse av andre samlivsformer og identiteter, melder spørsmålet seg: Mener de man faktisk kan stå for den tradisjonelle læren uten å krenke andres menneskeverd? Mener de Bibelen krenker andres menneskeverd?

Det vanskelig å komme fra at Bispemøtets oppgjør i praksis blir et oppgjør med dem som tror og lærer det som har vært felles kristne prinsipper gjennom 2.000 år.

Når Bispemøtet på denne måten setter en tradisjonell kristen forståelse av og overbevisning om hva som er godt og rett for mennesker, tar de på seg et svært stort ansvar. Ønsket om å være imøtekommende og bekreftende overfor mennesker som har opplevd mye vondt og vanskelig, og har vært utsatt for uforstand, er forståelig. Og alle kan ha godt av å reflektere over hvordan man møter og omtaler mennesker som tenker og lever etter andre idealer enn de man selv har.

Samtidig er det noe underlig over en kirkeledelse som så raskt og enkelt kan sette strek over tidligere tiders åndelige veiledning og etiske refleksjon. Hvor stor tiltro kan man ha til at svarene de gir nå, er holdbare? Hvorfor tok man feil tidligere? Er det Bibelen som er deres egentlige problem?